Det river i hjertet mitt. Ikke av investor og tidligere fotballspiller Eirik Bakke, som sa til Dagbladet i januar at han var glad for at de som står bak har laget en god plan for at det skal være bærekraftig å bygge en gondol opp på et urørt fjell i Jølster.
Men fordi jeg ikke forstår dagens politikk som forteller at vi må forbruke naturen for å ha det bra. Bærekraftige naturinngrep har samlet bidratt til store flomskader og svikt i fiskebestander. Og hav og mat og kropper fulle av plast og miljøgifter.
Kan det hele skyldes en misforståelse? For slik føles det i hverdagen. Kom, bli med meg hjem.
«Det skal regne, blir det tur?». Hver onsdag i mørketiden inviterer jeg til bålkvelder, forrige onsdag var vi sju. På de åtte turene i vinter, har vi aldri avlyst. Yr på yr er bare stemning rundt bålet. Det vet man ikke før man har prøvd.
Bølgene vasker rytmisk i strandkanten, flammene flakker, ingen lysforurensning, stjerner lyser over oss. En dame hadde ikke sittet rundt et bål siden hun var ung. Vi drikker te, plutselig er klokka over 10. Jeg sovner alltid rolig etter slike kvelder. Det er skikkelig livskvalitet og naturglede.
Det handler også om å ta inn over meg at jeg forgifter dyr og meg selv.
Jeg har en sånn jakke. Med gift. Den må vaskes. Etter vasken må jeg impregnere den. Ellers er det 4.000 kroner ut vinduet. Au.
Forskere ved Norges Idrettshøgskole har vurdert bærekraftige skalljakker. Altså de uten verstinggiften PFAS. Det som gjør den vanntett, men som vaskes ut i Glomma der jeg bor, til havet, akkumuleres og hemmer reproduksjon i fisk, havørn og oter. Som kommer inn i blodet mitt.
Det var visst ikke så lett, jeg rådes til å tenke nytt: Tilpass turen til de klærne du har, forstår jeg.
Jeg har en sånn. Med gift. Den må vaskes. Etter vasken må jeg impregnere den. Ellers er det 4.000 kroner ut vinduet. Au. Jeg bruker bomull på vinterfjellet. Til bålturene en utslitt bomullsjakke, som tåler gnister. Og den lokale stranda.
Friluftslivet er en miljøversting, sier mange. Friluftsliv er å la være å etterlate spor. Er ikke da friluftsliv å bruke et fjell du har, og ikke sprenge et nytt, lurer jeg på.
Å leve som en del av naturen i vår kultur handler om å tåle at det river i hjertet.
Nå handler dette ikke bare om friluftsliv, men om hverdagen. PFAS finnes visst i teflonkjeler, rengjøringsprodukter, kosmetikk og maling. Det svir.
Det handler om å bruke 25 år av og på natursorg og snu det. I kjelleren har jeg en pose med løk jeg dyrket i fjor. Uten å bruke energikrevende kunstgjødsel og sprøytemidler.
Bilder fra fellesskapet i parsellhagen; planter som vokser og blir høsteklare. Gleden over å øke karboninnholdet og biomangfoldet i jorda mens vi dyrker, varmer meg hver gang jeg ser hvitløksflettene på kjøkkenet. Vi fikk 150.000 av Fredrikstad kommune til å starte.
Så er kjøkkenhage også beredskap i en usikker tid. Skikkelig vinn-vinn.
I forrige uke fikk jeg servert oppdrettslaks. Det knøt seg i magen da jeg tenkte på hvor tett laksen lever i mærene, hvordan det skader villaksen og fjordlivet.
Ja takk, sa jeg, med respekt for de som laget maten i et hektisk familieliv. Men følte skam; hva skal jeg gjøre? Vi hadde det hyggelig.
Å leve som en del av naturen i vår kultur handler om å tåle at det river i hjertet. Om å orke å ta inn over seg kunnskap. Om å føle sinne, kjærlighet, naturglede, empati og lengsel etter noe annet.
Det handler om å glede seg over det som er, finne hverdagslige ting som gir livskvalitet og som er bra for naturen og andre mennesker. Om å være en praktisk bærer av håp. Tåle at det gjør vondt når det ikke går; at jeg fortsatt gjerne vil fly og besøke min venninne på Svalbard.
Jeg gjør det sikkert i april.
Jeg tror vi er mange som har det slik. Det er ikke lett. Men jeg tror mange trenger å bli vist nye måter å ha livsglede på – og at myndighetene må gjøre det vanskeligere for oss å gjøre skade.
For faktum er at fortsatt kan vi med loven i hånda vedta noe som ødelegger naturen, helsa og livsgrunnlaget vårt, bit for bit. Og så kalle det «bærekraftig». Slik som med gondolen i Jølster, Viken Park i Fredrikstad og de 100 andre store arealinngrepene som NRK omtalte i fjor.
«Verktøyene er ikke gode nok i dag. Vi må ta noen grep i måten vi jobber med naturpolitikken vår på», sa klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen om Viken Park til NRK i fjor.
Kanskje vi må se på holdningen om at det ikke er mulig både å ta vare på naturen og å ha livskvalitet. Som om det er to forskjellige ting.
Forslaget til naturmelding fra regjeringa, vår handlingsplan for naturen, ble slaktet av næringsliv, fagforeninger, miljø- og friluftslivsorganisasjoner og forskning for ikke å følge opp målene om å reversere nedbyggingen av naturen innen 2050.
Nå er den vedtatt, og kritikken hagler.
For dårlig lovverk, materiell vekst og at noen får kortvarig profitt av naturens ressurser er viktige årsaker til den natur- og menneskekatastrofen vi står i, ifølge Det internasjonale Naturpanelet. Det er behov for grunnleggende endringer, blant annet må vi endre synet på forholdet mellom mennesket og naturen.
Tenk om politikerne kan legge fram en ny fortelling om hva mennesket kan klare. Gjøre som med røykeloven.
Kanskje vi må se på holdningen om at det ikke er mulig både å ta vare på naturen og å ha livskvalitet. Som om det er to forskjellige ting. Om man ikke tror det er mulig, så vil man verken lete etter det eller finne det. Selv om det finnes.
Jeg lurer på om de som vedtok naturmeldinga har altfor liten tro på hva mennesket kan og vil, og holder fast i gamle forestillinger om hva som er mulig? Skyldes det en misforståelse av hva vi mennesker liker – og hva vi evner å gjøre?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Tenk om politikerne kan legge fram en ny fortelling om hva mennesket kan klare. Gjøre som med røykeloven. Ingen lengter i etterkant tilbake til passiv røyking på restauranter, puber og i det offentlige rom.
Se meg dypt inn i øynene fra TV-en: Si ifra at nå skal ingen natur ødelegges, at vi skal restaurere den og at i den finner vi livsgleden. Under pandemien var det mange som fant ny livsglede i nærområdet, som de ikke visste de hadde. De hadde bare ikke lett.
Jeg trekker duken vekk, ser alle stjernene lyse over meg mellom nakne grener. Slik de alltid har gjort. Hører bussen i det fjerne, klokken må være 05.53.
Verdiene mine har jeg uansett, tenker jeg. Det varmer i brystet. Den sterkeste makten jeg har er ringvirkningene fra mitt eget liv.
Les også debatt: Naturtap er en villet politikk
Les også: – Viktig at det ikke gjøres flere dumme nedbyggingsvedtak (+)
Les også: Her er ikke noe urørt natur igjen (+)
Les også debatt: Jeg kan jo ikke bare logge meg av. Eller kan jeg det?
