Jeg har sjelden lest en mindre treffende lederartikkel enn Dagsavisens utfall mot det blågrønne byrådet (6. desember).
Lederen hevder at byrådet snakker usant om de økonomiske forutsetningene i kommunen, at vi ikke tar kampen mot utenforskap på alvor og at vi ikke satser på kriminalitetsforebyggende tiltak.
For å sitere Dagsavisen er det «en historiefortelling som ikke tåler en faktasjekk».
Jeg kunne skrevet mye om de hundrevis av millionene vi setter av til å bekjempe ungt utenforskap til neste år. Om at vi skal innføre et fritidskort som gir alle barn mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, uavhengig av økonomisk utgangspunkt.
Om forebyggende tiltak mot frafall og om storsatsingen på en-til-en-oppfølging for barn og unge i faresonen.
Jeg nøyer meg med å oppsummere det slik: å sikre muligheter for alle som vokser opp i byen vår er det aller viktigste for det blågrønne byrådet. Derfor er barn og unge det vi prioriterer høyest nå som vi står i krevende økonomiske tider.
Det er flere årsaker til at Oslo kommune nå må omstilles til en ny økonomisk virkelighet.
Det ene er, som Dagsavisens leder også påpeker, at regjeringen har endret inntektssystemet slik at Oslo taper over en halv milliard kroner i året fremover. At regjeringen i nysalderingen legger på omtrent like mye som de tar fra oss, gjør at det omtrent nulles ut.
Men så er det de andre forholdene: høy prisvekst, vedvarende høy rente og dårligere økonomiske utsikter. Når inntektene våre faller må vi tilpasse utgiftsnivået vårt. Noe annet ville være uansvarlig.
Omstillingsbehovet i Oslo er på 2,3 milliarder kroner den neste fireårsperioden.
Det er ikke mulig å fortsette som før.
Vi kan ikke ha et driftsnivå som vi ikke har råd til å opprettholde i årene som kommer, og vi kan ikke fortsette å skyve regningen foran oss og håpe på det beste.
For byrådet er det heller ikke et alternativ å sende regninga til innbyggerne midt i en tid der folks privatøkonomi er presset.
Derfor er det fortsatt byrådets mål å redusere pris på månedskortet, fjerne eiendomsskatten på folks hjem og holde det samlede avgiftsnivået lavest mulig.
Det er vårt ansvar å få budsjettet til å gå opp, ikke innbyggernes. Men som alle andre politiske satsinger må det tas i et ansvarlig tempo og tilpasses den økonomiske situasjonen.
Jeg er i utgangspunktet ikke så interessert i hvem som er skyld i den situasjonen kommunen nå befinner seg i.
Jeg er mest interessert i å ta ansvar for å få budsjettene i balanse og å få til en nødvendig omstilling av Oslo kommune, samtidig som byrådet gjennomfører den politikken vi lovet velgerne våre at vi skulle.
At det ville vært en vesentlig enklere oppgave dersom regjeringen hadde vært mer Oslo-vennlig er imidlertid ingen hemmelighet.
Jeg har derfor liten tro på Dagsavisens håp om at Støre og Senterpartiet skal sende en gavepakke på 500 millioner til Oslo.
Heldigvis er trange økonomiske tider håndterbart i en veldrevet kommune som Oslo. Vi må sammen lykkes med å gjøre nødvendige grep for å få ned driftsutgiftene i kommunen på kort og lang sikt. Og hvis det er noen som klarer det, så er det alle de dyktige folka i Oslo kommune som hver dag går på jobb for å gjøre Oslo til verdens beste by.
