De siste ukene har media dokumentert at flere titalls kommuner har flyttet funksjonshemmede fra sine hjem til bofellesskap – altså det vi ellers kaller institusjoner – mot deres vilje. Nå er det flere som mener dette er svaret på trang kommuneøkonomi.
Staten og kommunene skal sørge for at alle i Norge får oppfylt sine rettigheter. Det er det de er til for. Skattepengene våre går til mange ulike formål, men mest grunnleggende skal offentlige myndigheter sørge for at vi alle skal ha rett og mulighet til å bestemme selv i våre liv.
I Politisk kvarter på NRK 4. oktober i år ble det stilt spørsmål ved dette av et panel med en professor i helseøkonomi, en kommunedirektør og kommunal- og distriktsminister (Sp) Erling Sande.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Lokale folkevalgte fortjener at diskusjonene foregår kunn-skapsbasert, ikke som kunnskapsløs idémyldring i et NRK-studio.
Eldrebølgen er dyr for kommunene, da må vi finne andre steder å kutte kostnader. Tjenester til unge funksjonshemmede er et sted å starte, hvis vi skal tro panelet. Retten som unge funksjonshemmede har – i likhet med alle andre – til selv å velge å bo hjemme, er blitt for kostbart.
Kommune-Norge er i en hardt presset økonomisk situasjon, og lokale folkevalgte fortjener at diskusjonene foregår kunnskapsbasert – ikke som kunnskapsløs idémyldring i et NRK-studio.
Altså: Er institusjoner, eller bofellesskap som det nå kalles, løsninger som reduserer kostnader for samfunnet?
Det å tvinge et titalls folk inn i bygg med et begrenset antall folk som sørger for mat og stell etter en fastsatt timeplan er selvsagt billigere enn om folk kan bo hjemme. Eller er det ikke slik?
Forskning om de som bodde på institusjon fram til 1990-tallet forteller oss mer om kostnadene ved å stenge folk inne: 71 prosent fullførte aldri videregående skole. 85 prosent fikk uføretrygd som 18-19 åringer. I bunn og grunn ble de stengt inne og holdt utenfor.
For de det gjelder har dette handlet om ødelagte liv og livslang avhengighet av helse- og omsorgsbyråkratiet. For samfunnet handler det om kostnader ved utenforskap og trygdebudsjetter som har økt betydelig – det utenforskapet mange nå snakker om.
Sammenlignet med å stenge folk inne, er alt mer kostbart på kort sikt.
Våre rettigheter er ikke på billigsalg. Problemstillingen er heller ikke så enkel at det kun handler om her og nå, og lettvinte regnestykker om hvor det koster mest eller minst å bo. Dette er ikke noe bare kommunene bør ta innover seg, men noe kommunene og staten må forstå sammen.
Kortsiktige innsparinger i Kommune-Norge kan utløse store kostnader i statens trygdebudsjetter, og gjør at hele fellesskapet kan gå glipp av verdiene ved at flere deltar og bidrar.
Funksjonshemmede har de siste 30 årene utviklet ordningen BPA (brukerstyrt personlig assistanse), som gjør at vi kan ta kontroll og bestemme selv i våre liv. I Politisk kvarter 4. oktober ble denne ordningen beskrevet som for kostnadskrevende av professor i helseøkonomi Terje Hagen.
Først og fremst: Sammenlignet med å stenge folk inne, er alt mer kostbart på kort sikt. Det vi ellers vet om BPA-ordningen er at den er langt billigere enn alle andre ordninger kommunene har for å gi oss de tjenestene vi trenger. Dette er solid dokumentert i NOU 2021:11 og i gjentatte analyser som har vist det samme – av Vista Analyse, Proba Analyse, Econ og andre.
BPA-ordningen reduserer kostnader fordi den erstatter andre mer kostnadskrevende tjenester, og skaper gevinster for samfunnet ved at flere gjennomfører utdanning og kommer i arbeid.
I tillegg kommer alt det som er vanskelig å sette en prislapp på: Muligheten for familieliv, deltakelse i kultur, musikk og idrett, og opplevelser som gjør livet verdt å leve.
Kommune-Norge og deres interesseorganisasjon KS ønsker at staten skal ta ansvar for BPA-ordningen. Kommunene er her helt på linje med oss funksjonshemmede.
Funksjonshemmede er Norges største minoritet og lever i et samfunn med systematisk diskriminering. En ordning som skal sørge for at deres menneskerettigheter realiseres, bør forvaltes og finansieres likt i hele Norge.
Istedenfor å diskutere hvordan Kommune-Norge kan komme unna med å bryte funksjonshemmedes menneskerettigheter, er det nå på tide at regjeringen leverer en endret BPA-ordning.
Gevinstene får vi som selv er funksjonshemmede, men også hele Norge oppnår gevinster ved reduserte kostnader på trygdebudsjettene og økt deltakelse i arbeidslivet. Det er forståelig at kommunene ønsker staten skal ta ansvaret når det ikke bare er dem, men hele Norge som får gevinsten.
I likhet med oss er KS frustrert over manglende fremdrift når det gjelder BPA-ordningen. Istedenfor å diskutere hvordan Kommune-Norge kan komme unna med å bryte funksjonshemmedes menneskerettigheter, er det nå på tide at regjeringen leverer det Stortinget nå to ganger har bedt om – en endret BPA-ordning.
En endring som gjør den til en ordning for selvbestemmelse og likestilling for funksjonshemmede i hele Norge.
