Når du ikke får læreplass, blir din egen utvikling og mulighet for å komme ut i jobb satt på vent. Muligheten til et arbeidsfellesskap og et sosialt miljø forsvinner.
Det utfordrer arbeidslinja fra det øyeblikket ungdommen skulle formes til et godt og langt arbeidsliv. Det utfordrer også ungdommens tillit til samfunnet rundt seg.
For mange som går yrkesfag, samtidig som bransjen selv skjærer ned og reduserer risiko, er dette situasjonen.
Det er dessverre mange som ikke får læreplass. Ikke alltid fordi markedet mangler, men et fallende marked gir likevel disse elevene lite håp om å komme i arbeid. Det fører til færre arbeidsplasser som tar risikoen ved å innlemme de med litt ekstra behov.
I Oslo har Utdanningsetaten tatt dette på alvor, og følger opp forpliktelsen de har med å gi disse ungdommene tilbud om fagopplæring i skolen, med mål om å få et fagbrev. Så langt, så godt.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I fjor var vår ungdom en av dem uten læreplass. Men etter måneder i uvisshet fikk han i oktober en plass på et slikt «fagbrev i skole», med oppstart etter høstferien.
De to første månedene av skoleåret var falt bort. Lettelsen var likevel stor. Her kom det en mulighet til å være en del av et fellesskap og til å få fagbrev.
Ungdommen signerte en arbeidsavtale med skolen som ga fagopplæring. Arbeidsavtalen ligner på en typisk avtale for en lærling – bortsett fra at de ikke får lønn. Her skisseres arbeidstid, ferierettigheter og andre forhold en typisk finner mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Samtidig som ungdommen er på en skole og ikke hos en arbeidsgiver.
For skolen som har fått dette ansvaret følger det få, om noen, ressurser. De som er i fagopplæring – opplevde vi – blir en ekstra belastning ovenpå skolens vanlige elevkull.
Skolen leverer etter skoleruten, og ikke arbeid etter arbeidsavtalen. Den fungerer ikke som en arbeidsgiver for disse ungdommene.
Forventningene til fagopplæringen er at arbeidsdagen skal foregå ved arbeidsbenk og i klasserom. Med en blanding av teori og skolebasert praksis. Er du heldig får du utplassering i virksomheter. Samtidig leverer skolen etter skoleruten, og ikke arbeid etter arbeidsavtalen. Den fungerer ikke som en arbeidsgiver for disse ungdommene.
Skolen har lite rom til å arbeide ekstra med utplasseringer eller praktisk oppfølging, og teori har større fokus enn praktisk arbeid. En lærer ikke å arbeide, selv om det er nettopp hva en lærling skal.
Skolen har ikke heller sanksjonsmuligheter overfor de som går fagopplæring i skolen – slik som overfor de vanlige elevene. Det vanskeliggjør oppfølging av ungdommen.
Det er forutsetningene på et vis, men det stiller vanskelige krav både til skolen og ungdommen.
En lærer som er lei av at ungdommen ikke dukker opp til riktig tid, og som forlater klasserommet etter 15 minutter med tanken «de som ikke har kommet til nå, kan ha det så godt».
Vi opplevde et mangelfullt læringsmiljø og et ikke-eksisterende sosialt miljø, der det manglet tilrettelegging og tilpasset opplæring. I tillegg opplevde vi en plass som er lukket og uten tilbud når skolen er lukket.
Med en kontrakt med fem ukers ferie, hadde ungdommen ikke ferie samtidig med skolen, men måtte selv finne ut av hva de skulle jobbe med når skolen var stengt.
«Finn på noe å gjøre», var beskjeden.
Med lærekrefter som er hyggelige og ålreite mennesker, men som samtidig selv verken har motivasjonen eller ressursene til å være der. En lærer som er lei av at ungdommen ikke dukker opp til riktig tid, og som forlater klasserommet etter 15 minutter med tanken «de som ikke har kommet til nå, kan ha det så godt».
Vår ungdom gikk over i ensomhet. Med lav motivasjon, lav mestringsfølelse og tungsinn. Nærmest depresjon.
Det innbyr ikke til økt motivasjon, læring og mestring. Vår ungdom sto mye alene, med lite struktur i «arbeidshverdagen», få forventninger ved oppmøte og uten et fellesskap.
Det er ikke mange som kommer, og den som dukker opp – om enn noe forsinket – møter alene. Og blir alene også i andre timer, selv midt på dagen. Ofte fordi ressursene er bundet opp med andre elevgrupper. De som faktisk går i skole og er elever, ikke en slags gjøkunger uten oppfølging.
Fra en skolehverdag med enkel tilrettelegging, opplevelse av å bli fulgt opp og sett, gikk vår ungdom over i ensomhet. Med lav motivasjon, lav mestringsfølelse og tungsinn. Nærmest depresjon.
Fra karakterer som lå mellom 4 og 6 på det teoretiske, strøk han på sin første og eneste eksamen. Han kunne sikkert gjort en råere innsats. Vi kunne sikkert pushet mer, men jeg tror samtidig at det er noe fundamentalt som mangler.
Samlet sett gir dette ungdommene en teoritung oppfølging uten de gode sidene ved arbeidsplassen og uten de gode sidene ved skolen. Null arbeidsmiljø, null skolemiljø og null sosialt miljø.
De står alene. De møter ikke arbeidsgivers forventninger eller krav, og heller ikke skolens forventninger eller krav. De forventes å finne ut av dette selv i en uklar situasjon midt mellom begge.
For mange betyr det at de faller ut. De er ikke rustet for det selv. Nettopp derfor har vi jo krav til læring og arbeid – både i skole og lærebedrifter.
Vår ungdom har nå hoppet over til påbygg for studiespesialisering. Et av de tøffere løpene for de som i utgangspunktet var motiverte for yrkesfag. Han er tilbake som elev. Med ordnede rammer, med å bli møtt som han er og få hjelp til forståelse, mestring og det å levere. Han kjenner på motivasjon og glede. Han blir sett som noen og er en del av noe.
Skal fagbrev i skolen være Utdanningsetatens tilbud til de som står uten læreplass, må det bli noe annet enn en gjøkunge ingen vil ha hos seg. Det må være klart til skolestart og det må ha troverdighet som noe annet enn en reserveløsning.
Fagopplæring i skolen må være et sted der du signerer en lærekontrakt og blir håndtert deretter. Som en arbeidstaker i læring, selv om du gjør arbeidet ditt på en skole. Da må skolen fungere som, og oppføre seg som, en arbeidsgiver. Med alle krav det innebærer.
Hvis ikke må det bygges et tilbud der du er skoleelev og blir tatt vare på og fulgt opp som en hvilken som helst skoleelev. Der skolen stiller med lærekrefter og læringsressurser. Der elevene får rett til tilrettelegging, oppfølging, læring og mestring.
Som lærling kan du ikke bli håndtert som ingenting og en ekstra belastning. Midt mellom arbeid og skole, slik det er i dag.
Et tredje alternativ som kan være interessant, er å se på arbeids- og inkluderingsvirksomheter som modell, og etablere en fagbrev-virksomhet i Oslo kommune. Der fagpersonell ansettes, og formålet er å skape gode læreplasser. Der virksomheten måles på hvor mange lærlinger de hvert år sender ut i arbeidslivet. Et sted der lærlingene arbeider og får gode fagbrev, samtidig som de blir skikket til å jobbe.
Denne virksomheten kan være en underleverandør til andre kommunale virksomheter og etater og dermed utføre nødvendig arbeid. Det ville gi en god læringsarena og bidra til å sikre læringen til de som ellers ville falle utenfor.
Som lærling kan du ikke bli håndtert som ingenting og en ekstra belastning. Midt mellom arbeid og skole, slik det er i dag. Det er ikke en god vei inn i et arbeidsliv der vi behøver all arbeidskraft vi kan få.
Det har vi ikke råd til. Det forhindrer ikke frafall i skolen, det inkluderer ikke unge i arbeidslivet og vi mister både kompetanse og arbeidskraft.
Og viktigst av alt: Vi mister ungdommer som hadde kunnet finne seg selv.
- Forfatteren av innlegget ønsker å være anonym av hensyn til familien. Dagsavisen kjenner hans identitet.
Les også: Høgre svik dei unge og framtida vår
Les også: Carmen (15) er skolelei. Nå gjør hun som mange andre jenter
Les også: Unge pleieassistenter tjener mest: Se lærlinglønna i 45 yrker
Les også: Skoleforsker: – Vi har latt oss dominere av OECD i for stor grad (+)
