Fornærmelser mot svarte haitianere som «kjæledyrspisere» og rasistiske angrep rettet mot visepresident Kamala Harris fremhever en tverrpolitisk trend med å utnytte rase som et politisk våpen. Hvis det ikke stoppes, truer det med å undergrave selve fundamentet i det amerikanske samfunnet.
I disse handlingene ser jeg en urovekkende velkjent sannhet: Uansett hvem som vinner i november, vil USA komme ut av det mer rasesplittet enn før.
Begge politiske partier manipulerer rase, ofte ved å bruke skadelige stereotypier for å nøre opp under frykt og sikre velgerstøtte. President Bidens kommentar «du er ikke svart» og angrepene på Kamala Harris’ arv viser hvor dypt forankret raseutnyttelsen er i politikken, noe som skaper et miljø der raseangrep ikke bare tolereres, men brukes som strategiske verktøy.
Spørsmålet er ikke om Amerika vil fortsette på denne veien mot rasemessig undertrykkelse, men om det vil velge å endre kurs før det er for sent.
Etter å ha vært vitne til apartheid i Sør-Afrika ser jeg alarmerende paralleller. Apartheid avhumaniserte ikke-hvite borgere samtidig som det håndhevet hvitt overherredømme.
Selv om USA ennå ikke er en institusjonalisert rasestat, er faresignalene klare. Undertrykkelsestaktikker som strenge velger-ID-lover rammer uforholdsmessig svarte amerikanere. Det minner om Sør-Afrikas «passlover», som begrenset ikke-hvite borgeres bevegelsesfrihet og deltakelse.
Politivold mot fargede samfunn speiler også den statssanksjonerte volden som ble brukt for å opprettholde apartheid. Den pågående politiske retorikken rundt innvandring og gjenopplivingen av muslimforbudet forsterker rasemessige og religiøse skiller ytterligere, og fremmedgjør minoritetssamfunnene.
Spørsmålet er ikke om Amerika vil fortsette på denne veien mot rasemessig undertrykkelse, men om det vil velge å endre kurs før det er for sent.
Å snu denne trenden krever at politikere som bruker rasistisk ladet retorikk – enten subtil eller åpenbar – holdes ansvarlige. Denne kulturelle endringen må erkjenne skadene som rasemessig utnyttelse forårsaker og kreve høyere standarder fra lederne.
Politiske ledere må ta tak i de grunnleggende årsakene til raseulikhet og prioritere politikk som løfter marginaliserte samfunn. Investering i utdanning, helsevesen og økonomiske muligheter for alle amerikanere – uavhengig av rase – vil bidra til å lege de dype splittelsene som for øyeblikket plager nasjonen.
Å snu denne trenden krever at politikere som bruker rasistisk ladet retorikk – enten subtil eller åpenbar – holdes ansvarlige.
Et av de tydeligste moralske eksemplene finner vi i arven etter min bestefar, Nelson Mandela. Etter 27 år i fengsel kom han ut forpliktet til forsoning, ikke hevn. Hans tro på at selv de dypeste samfunnssår kan leges gjennom tilgivelse og kollektiv handling, minner oss om at raseskille ikke er permanent. Det kan overvinnes med mot og en felles forpliktelse til rettferdighet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
For nordmenn finnes det imidlertid et eksempel nærmere hjemme. Tidligere i år hadde jeg æren av å besøke Oslo for å delta på Words Matter-konferansen, et forum dedikert til å bekjempe den voksende epidemien av hatprat.
Under dette arrangementet lærte jeg hvordan Norge reagerte på de grufulle angrepene i 2011. I stedet for å gi etter for frykt eller rette sinnet mot en bestemt gruppe, omfavnet nordmenn et nasjonalt mantra: «mer demokrati, mer åpenhet og mer menneskelighet.»
Denne responsen, som fokuserte på enhet fremfor splittelse, forvandlet et øyeblikk av ubeskrivelig tragedie til en mulighet til å styrke landets nasjonale identitet – noe USA risikerer å miste hvis den nåværende kursen med rasemessig polarisering fortsetter uten kontroll.
Men for at USA skal kunne fremme en nasjonal identitet forankret i rettferdighet og felles verdier, vil det kreve en bred og unik koalisjon – som forener politikere, journalister, lærere og representanter fra sivilsamfunnet. En slik koalisjon må fokusere på den avgjørende oppgaven med å bekjempe hat, demontere systemiske ulikheter og fremme sosial samhørighet.
Dette er nettopp grunnen til at Words Matter-arrangementet i Oslo i april gjorde meg så håpefull. Arrangørene samlet en mangfoldig gruppe ledere, inkludert Oslos ordfører og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, sammen med representanter fra politikk, sivilsamfunn, media, utdanning og trosretninger.
For at en virkelig meningsfull nasjonal identitet forankret i ekte verdier skal kunne vokse fram i USA, er sterk trosledelse avgjørende – akkurat som det var i Sør-Afrika med Desmond Tutu. Tro spiller tross alt fortsatt en betydelig rolle i livene til millioner av amerikanere og former deres verdier og perspektiver.
Samfunnsendring krever moralske ledere som kan menneskeliggjøre «den andre» på tvers av alle skiller.
Derfor ble jeg oppmuntret da jeg så Dr. Mohammad Abdulkarim Al-Issa, lederen for verdens største islamske NGO, Muslim World League, blant lederne i Oslo.
Dr. Al-Issa fremhevet troens enorme kraft til å støtte konfliktløsning og bygge nasjonal identitet, selv i sekulære samfunn. Hans lederskap, fra å lede den første islamske delegasjonen til Auschwitz for å hedre Holocaust-ofrene til å tale i noen av de største evangeliske kirkene i USA for å motarbeide islamofobiske fordommer i sørstatene, belyser en avgjørende sannhet: at samfunnsendring krever moralske ledere som kan menneskeliggjøre «den andre» på tvers av alle skiller.
Som min bestefar en gang sa: «Ingen er født med hat mot en annen person på grunn av hudfargen, bakgrunnen eller religionen. Mennesker må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan de også læres til å elske, for kjærlighet kommer mer naturlig til menneskehjertet enn det motsatte.»
Muligheten for helbredelse og endring er innen rekkevidde. Men denne veien krever en klar avvisning av raseutnyttelse i politikken og en oppriktig investering i å løfte marginaliserte samfunn.
Først da kan Amerika begynne å lege sine rasesår og bygge en fremtid der hver borger blir behandlet med verdighet og respekt – uavhengig av rase eller bakgrunn.
Om forfatteren:
Ndileka Mandela er forfatter, sosial aktivist og leder for en av Sør-Afrikas mest fremtredende organisasjoner for utvikling på landsbygda, Thembekile Mandela Foundation, som jobber med utdanning, helse, samt utvikling av ungdom og kvinner i rurale landsbyer. Hun er Nelson Mandelas eldste barnebarn.
Les også: Midtøsten-ekspert: – Dette er en fryktelig farlig situasjon (+)
Les Dagsavisens leder: Europa fortsetter marsjen mot høyre (+)
Les også: Ekspert: Slik ble Hizbollah så mektige (+)
Les også: Stoltenbergs Nato-erstatter med klar beskjed om Ukraina
Les også: Tim Walz: – Vinneren må være vinneren