Se for deg følgende: Du er på fest, i konfirmasjon, bryllup eller en hvilken som helst annen sosial setting. En fremmed kommer bort, tar deg i hånda og introduserer seg.
Så kommer det faste spørsmålet: «Så, hva jobber du med?». Spørsmålet kommer alltid, fordi vi knytter så mye av identiteten vår til yrket vårt.
Jeg heter Vilde, jeg er 28 år og bor i Tromsø. I 2003, da jeg var sju år gammel, fant legene en svulst på hjernen min. Jeg ble først erklært kreftfri som 19-åring, og har med andre ord vokst opp med svulsten.
I dag er jeg kreftfri, men senskadene er store. Den vanskeligste senskaden å leve med er total hypofysesvikt. Det betyr at kroppen min ikke produserer noen av de vanligste hormonene, blant andre kortisol – ofte omtalt som stresshormonet. Det vil si at dersom kroppen min blir utsatt for stress, så blir jeg alvorlig syk. Så syk at det kan være dødelig.
Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre det bra på skolen, og følte særlig at jeg måtte kompensere fordi jeg var mye syk.
Tanken på kanskje å måtte stå utenfor arbeidslivet var forferdelig. I samråd med Nav tok jeg over tid en bachelor i medie- og dokumentasjonsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Studievalget tok utgangspunkt i interessene mine, men også hva slags yrke det ville være mulig for meg å ha. Et yrke hvor jeg kunne jobbe kortere dager i et miljø der jeg kunne beherske stresset.
Les også: Storstreik i USA: – Biden vil ikke blande seg (+)
Jeg fikk meg jobb på Tromsø bibliotek, og etter å ha prøvd meg litt frem, fant jeg ut at jeg kunne jobbe 10 prosent uten å bli sykere. For å få arbeidsdagen min til å gå rundt, trenger jeg dette:
- Jeg kan ikke jobbe mer enn maks fire timer per dag.
- Jeg kan ikke jobbe flere dager i strekk.
- Jeg jobber helst tidlig på dagen, det er da jeg har mest overskudd.
Ellers er jeg som en hvilken som helst annen ansatt. Jeg gjør de samme arbeidsoppgavene og stempler inn og ut som de andre.
Jeg liker å tro at jeg er en ressurs, både for arbeidsgiver, for brukerne av biblioteket, og for samfunnet – og det er dette jeg mener er viktig å få frem. Vi har nemlig en stor ressurs i samfunnet som vi ikke benytter oss godt nok av, og det er de som er for syke eller skadet til å kunne ha en fulltidsjobb, men som fortsatt har en restarbeidsevne.
Når noen spør meg hva jeg jobber med, så svarer jeg alltid at jeg er bibliotekar – for det er aldri noen som spør meg hvor mye bibliotekar jeg er.
Tall fra Kreftforeningen forteller at nesten én av fem unge kreftoverlevere som trenger tilrettelegging på jobb, ikke får det. Dette gjør det vanskelig å være i arbeid. Jeg tror ikke det står på manglende vilje fra arbeidsgivere, men snarere manglende kunnskap om hva som kan gjøres, og hvilke rettigheter man har, både som arbeidsgiver og arbeidstaker.
Jeg er evig takknemlig for den jobben jeg har, for at jeg er blitt møtt av en arbeidsgiver som er villig til å tilrettelegge, og for trivelige kollegaer som stepper inn de gangene jeg må ha en pause. Det er disse tingene som gjør det mulig for meg å stå i jobb.
Les også: Brenna vil styrke innsatsen mot æresvold
En klok person sa en gang til meg at «vi er nødt til å slutte å snakke om heltidsansatte, og heller snakke om hva som er hver ansatts heltid». Man skal være veldig syk eller skadet for å ikke kunne jobbe i det hele tatt. Veldig mange har noe arbeidsevne og disse må vi få ut i arbeidslivet.
Men det krever at vi har arbeidsgivere som tør å satse på oss, en trygdeordning som møter oss med mer kompetanse, forståelse og fleksibilitet. Og ikke minst politikere som ser viktigheten av et mer inkluderende arbeidsliv og legger et godt grunnlag for dette.
«Til Vilde» sto det på forsiden. Denne jenta brydde seg ikke om at jeg var der bare 10 prosent av tiden. For henne hadde jeg gjort en forskjell.
Jeg jobber nå fast annenhver lørdag og hver fjerde søndag, og har mulighet til å ta ekstra vakter når jeg har overskudd til det. Det har så mye å si for selvfølelsen min at jeg kan bidra.
Jeg husker en gang jeg var på jobb på biblioteket da en andreklassing kom bort til meg. Hun fortalte at hun hadde skrevet brev til meg.
«Til Vilde» sto det på forsiden, og inni hadde hun tegnet et rødt hjerte hvor det sto «Jeg elsker biblioteket!». Denne jenta brydde seg ikke om at jeg var der bare 10 prosent av tiden. For henne hadde jeg gjort en forskjell, og det tenker jeg ofte på.
Alle trenger å bli sett, og vi trenger et system som snakker om vår kapasitet og våre evner snarere enn våre begrensninger.
Så når jeg nå er på fest, i konfirmasjon eller bryllup og noen spør meg hva jeg jobber med, så svarer jeg alltid at jeg er bibliotekar – for det er aldri noen som spør meg hvor mye bibliotekar jeg er.
