I gode perioder har jeg jobbet noen timer her og der, eller tatt noen oppdrag som freelancer. I dårlige perioder har jeg ikke jobbet noe.
Jeg elsker å jobbe og gjør det når jeg kan. Restarbeidsevnen har jeg brukt til å skrive en bok og lage en podkast.
Men, hvordan skal noen kunne ansette meg i, la oss si, en 0-6% stilling med uforutsigbar oppmøtetid og uten deadlines?
Slik arbeidslivet er i dag, vil dette ikke være mulig i en vanlig jobb.
Det er ikke jobber igjen til de som kan koke kaffe og lage vafler.
Vi har fjernet de fleste jobber som ikke konkret bidrar til høy måloppnåelse og effektivisering.
Det er ikke jobber igjen til de som kan koke kaffe og lage vafler, eller de som kan sortere litt på et lager når det passer dem. Langt mindre for meg med en sosialfaglig utdanning, men med varierende kapasitet.
Derfor er jeg svært skeptisk til Ernas nye forslag til uførereform. Reformen inneholder krav om økt aktivitet for unge utenfor arbeidslivet, at nesten ingen kan uføretrygdes før fylte tretti år og kutt i penger dersom man ikke er i jobb - men absolutt ingen krav til arbeidsgivere.
Det er det motsatte av det som trengs. Vi trenger krav til arbeidsgivere som gir økt fleksibilitet i møte med uforutsigbar arbeidsevne.
Ikke tving flere inn i en boks de ikke passer inn i - lag heller en større boks.
De fleste som blir unge uføre i dag har tilstander som ikke vil gå over, som utviklingshemming og autisme.
Å tvinge disse ut i tiltak og subsidierte arbeidsplasser, uten å ha et reelt tilbud om en ordinær, tilrettelagt jobb når de er ferdige, vil bare øke presset, uforutsigbarheten og påkjenningen for den som har nedsatt arbeidsevne. Det er å starte i feil ende.
Pisk, straff og fattigdom er en dårlig medisin.
Fokuset må flyttes fra antakelsen om at de utenfor arbeidslivet ikke VIL bidra, til å se hvordan arbeidsplasser kan bli mer inkluderende.
I tillegg må vi se på behandlingstilbudet til kronisk syke, samt ta et oppgjør med om alle virkelig skal og bør jobbe.
Noen av oss har det best med å kunne styre hverdagen selv, nettopp fordi å få dekket de basale behovene og oppleve mening er mer enn jobb nok, med de utfordringene vi har.
Pisk, straff og fattigdom er en dårlig medisin.
Det er en ganske uverdig måte å tilbringe 20-årene sine, før man blir 30 år og en verdig ufør, som Høyre vil.
Erna, en visjon om færre uføre må begynne med arbeidsgiverne.
Arbeidslivet er hardt for alle som står i det, også friske. Det er stress, strammere budsjetter og kortere deadlines.
Gjør arbeidslivet mer levelig for alle som er der, så kanskje litt flere orker og klarer å stå i det.
