«Vi har dessverre valgt å gå videre med andre kandidater». Dette er ofte noe av det første jeg leser om morgenen.
Ofte er beskjeden akkompagnert av søkertallet på stillingen, noen ganger så mange som 500 søkere.
Man hører gjerne at «lediggang er roten til alt ondt».
Jo da, man blir ikke kvikkere i hodet av å ikke ha noe å fylle dagene med.
Bortsett fra jobbsøkingen: akk, jobbsøkingen – den seige kverna som til slutt kommer til å ta livet av alle mine hjerneceller.
Les også: Vilde sender søknader nesten hver dag: – Ingen snakker om at de ikke får seg jobb
Nå har jeg søkt 200 jobber i løpet av det siste året, og har fra dem fått fire intervjuer og null tilbud.
Jeg har mastergrad, to bachelorgrader og bred erfaring – fra bardisken og miksebordet, til excel-arket og klasserommet og kommunen.
Jeg har paid my dues, som de sier.
Selv har jeg tenkt til å starte et tidsskrift for arbeidsledige.
Jeg er ikke alene om å være ung jobbsøker. Det er synlig flere steder – i mitt personlige nettverk, i de astronomiske søkertallene på stillingsutlysninger, og i min dialog med Nav.
Les også: Må søke tre til fem jobber i uka
Jeg har sett oppslag i lokalaviser om godt utdannede folk som ikke får noe napp, til tross for at de søker bredt og med stor radius. Det må vel være en grunn til at det er sånn?
Er det færre jobber og flere arbeidsaktive? Ifølge SSB er det rundt fire prosent ledighet i befolkningen, og nedgangen i ledige stillinger ligger på rundt en halv prosent totalt i fjerde kvartal i fjor – helt normale tall.
Er det blitt færre av typen stillinger som høyt utdannede søker på? Min beste gjetning er at det er flere faktorer i bildet: Vi har alle blitt superstudenter med solid CV, i tillegg til at mange bransjer har møtt en topp i sin ansettelse.
Slik blir profesjonsutdanninger viktigere, og samfunnsvitere og «poteter» nedprioritert.
Les også: Dette bør med i en søknad
Så til en spekulasjon: Det har gått inflasjon i godt utdannede, godt erfarne folk i aldersspennet 35–50 som ønsker å skifte jobb og stadig vekk utkonkurrerer alle andre søkere.
Kanskje anekdotisk, men det er neppe tilfeldig at det har skjedd i samtlige intervjuprosesser jeg har vært i. Det er heller ikke rart at den eldre søkeren velges: de har erfaringen vi ikke har.
Vi står altså i en knipe: En god slump ledig tid når søkingen er unnagjort, men få muligheter til å bruke den til noe «nyttig» for arbeidsgivere. Hva skal man da ta seg til for å fylle lediggangen i livet?
Jobbsøkingen – den seige kverna som til slutt kommer til å ta livet av alle mine hjerneceller.
Jeg får ofte høre at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil i denne tida. Man har vel mer eller mindre fri, vel?
De har åpenbart aldri opplevd (eller glemt) hvilken økonomisk usikkerhet og personlig underlegenhet som man kjenner på omtrent hele tida.
Er det noe jeg kan gjøre akkurat nå for å skaffe meg jobb? Burde jeg gjøre noe annerledes? Hvorfor har vennene mine fra studiet jobb, og ikke jeg?
Jeg kan love at det er lett å føle seg som en taper, et utskudd, en byrde og en latsabb.
Les også: Intervjuet som gir deg jobben
Selv har jeg tenkt til å starte et tidsskrift for arbeidsledige, slik at man kan promotere deres evner i en annen form enn et søknadsbrev.
Svaret på spørsmålene ovenfor er at vi både har jobbet hardt og studert samfunnsnyttige fag, men at jobbmarkedet ikke skjønner det. Vi må samle de kloke hodene våre og vise arbeidsmarkedet hvem det er de går glipp av.
- Innlegget er levert av Ung Debatt, som distribuerer unge voksnes meningsytringer til norske medier.
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)
Les også: Voldshendelse i Oslo fengsel: – Vi ser veldig alvorlig på denne saken
Les også: Sanne har over 30 pleiere hver uke: – Familien tør ikke forlate huset (+)
