Spente foreldre, nervøse barn. Er jenta mi klar? Vil gutten min havne bakpå? Er jeg stor nok til dette? Både store og små kjenner klumpen i magen. For mange skal den raskt slippe taket. For andre skal den bare vokse seg større.
Ikke alle er klare for skolestart. Det har ingenting å si. Mandag er første skoledag, den første av så mange. Maratonet er i gang. Alle skal med, også de minste. I hvert fall i teorien, og som vi vet: teorien er svaret på alt.
Fem år og syv måneder. De minste pjokkene er ikke større enn som så før de dyttes innenfor skoleporten. I snart tre tiår har det vært sånn. Reform 97 bestemte at barna trengte et ekstra år på skolen. Heretter skulle også fem- og seksåringene skoleres.
Vi gikk fra lek, til lekbasert læring, til læring – og knapt nok det.
Leken skulle stå i sentrum for de nye 1.-klassingene. Datidens utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) kom opp med slagordet «lek som læring», og dette ble et viktig premiss for å få politisk flertall for reformen. Tidlig skolestart skulle bidra til en myk overgang mellom barnehage og skole. Dette var intensjonen – og bare det.
Les også: Siktelsen mot Marius Høiby er en skandale. Håndteringen gjør vondt verre
Eksperimentet imploderte nesten like raskt som det ble innført. I år 2000 deltok norske elever for første gang i Pisa-programmet. Vi fikk resultatet året etterpå, og med det kom også Pisa-sjokket. Prestasjonen var visst bare sånn passe. Dette skapte overskrifter i avisene, panikk blant politikerne. I 2006 kom det såkalte Kunnskapsløftet. Resten er historie, en trist historie.
«Den som ikke har lært seg bokstaver nå, den må stå!». I dag kartlegges elevenes ferdigheter i lesing og skriving allerede fra første trinn. Leken, som ledestjerne, har sluknet. Oslo Mets rapport om 97-reformen sier at denne leken måtte vike for mer strukturerte læringsaktiviteter.
Det ble fort lagt opp til et større læringstrykk. De siste tretti årene har skoledagen beviselig blitt lengre, mer teoritung, mindre variert og mer prestasjonsfokusert, viser rapporten til NTNU-stipendiat Elise Farstad Djupedal.
(+) Kommentar: Giske er tilbake – Stakkars Støre (+)
Elevene skulle lære mer, raskere, tidligere. Og hvilken skole har vi fått? Det finnes knapt et land i verden som bruker mer penger på den offentlige skolen enn Norge. Likevel gjør vi det fortsatt dårlig på Pisa-tester. Likevel er det rekordmange norske barn som ikke består grunnskolen engang. Likevel produserer vi skolevegrere på samlebånd.
Vi gikk fra lek, til lekbasert læring, til læring – og knapt nok det. «Reform 97 har ikke hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt», ifølge Peder Haug, pedagogikkprofessor og forskningsleder for «Program for evaluering av Reform 97». Det er ikke dokumentert noen positiv effekt på verken læring eller trivsel. Reformen har heller ikke utjevnet sosiale forskjeller, som også var målet.
Seksårsreformens gevinster er vanskelige å få øye på. Konsekvensene er derimot vanskelig å se bort ifra. Leger ved Rikshospitalet har advart mot at dagens skole kan gjøre de minste syke. Etter reform 97 har vi fått en eksplosjon av ADHD-diagnoser, spesielt blant gutter født sent på året.
Kjønnsgapet i skolen har gradvis utvidet seg siden 1997. Den gang var karakterforskjellen mellom gutter og jenter på 0,23 karakterpoeng i snitt. I dag er forskjellen på 0,44 poeng.
Les også: Synnøve Trampe: Det norske kongehuset kan stå for fall (+)
Nesten 70 prosent av elevene som får spesialundervisning er gutter. Hele 80 prosent av ADHD-medisinerte barn er gutter. De har mark i rumpa, sier noen, de er bråkmakere, sier andre. Vi kaster piller etter dem for å få dem til å sitte og holde kjeft.
Ifølge skoleforsker Thomas Nordahl forteller hver tiende elev fra 1. til 4. klasse at de mistrives og er lite motiverte til å gå på skolen. Blant disse er det flest gutter, men også jenter – men først og fremst så er de hverken gutter eller jenter. De er barn, men systemet lar dem ikke være det.
At kjønnsforskjellene i skolen har økt etter reform 97, er nesten ironisk. Da reformen ble innført var målet mer læring, men også mer likestilling. Datidens statsminister, Gro Harlem Brundtland, mente at dette egentlig ikke var en skolereform, men en velferds- og familiereform. «I reformarbeidet var det hyppige referanser til tall som viste at mødrene til seks- og sjuåringene sto utenfor lønnsarbeid», skriver Morgenbladet. Manglende barnehagedekning var derfor et viktig argument for å shuffle ungene inn i skolen.
Seksårsreformen var et fatalt feilgrep. Selv reformens far, Gudmund Hernes, innrømmer i Morgenbladet at «skolestart for 6-åringer ble noe annet enn lovet». I samme avis sier kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun at «det tok ikke lang tid før det som skulle være en lek, en myk overgang mellom barnehage og skole, ble mer og mer ‘skolete’».
Og siden seksårsreformen er mislykket: Hvorfor ikke fortsette på dette sporet? Denne våren kom en regjeringsnedsatt «ekspertgruppe» med sin anbefaling: Mindre frilek og flere voksenstyrte læringsaktiviteter i barnehagen. Lekbasert læring, heter det. Hvis innført, skal det visstnok føre til mindre sosiale forskjeller, og selvsagt: mer læring.
Er dette et forsøk på å snikinnføre femårsreformen? Argumentene høres ut som ekkoer fra reform 97. Igjen lukter det av reformbonanza på barnas bekostning.
– Voksenstyrt læringspress i barnehagen bør avskaffes. Seksårsreformen var en ulykke som bør reverseres. Ingen av delene har gitt økt læring, lyder budskapet fra hjerneforsker og professor emeritus ved UiO, Per Brodal, til Dagsavisen.
Han har rett. Seksårsreformen bør reverseres. Fleksibel skolestart bør rulles ut for alvor. Barnehagen må være et sted for barn. Mer læring er ikke svaret på alt.
For å ta slike grep, kreves det visjoner. Det krever at vi har politikere med guts. Kanskje har du det, Kari Nessa Nordtun? Til deg vil jeg lansere en spinnvill, nærmest radikal, idé: Hva med å la barn være barn? For akkurat nå blir livene våre lengre, mens barndommen blir kortere.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Les også: Skolesekken skaper ulikhet fra første skoledag (+)
Les også: Vi voksne må sette grenser (+)
Les også: 1 av 3 foreldre leser ikke for barna sine: – Et varsku (+)
