Det er sommer, og over hele landet sjekker nordmenn yr.no forventningsfulle og lengtende etter enda en stranddag.
Men de siste tiårene har stadig mindre av den norske kystlinjen blitt tilgjengelig for Ola og Kari Nordmann.
Hvert eneste år dukker det opp nye brygger, hus og gjerder innenfor det såkalte 100-metersbeltet, der det egentlig er byggeforbud. I indre Oslofjord er så lite som 30 prosent av kysten tilgjengelig for allmenn ferdsel.
Fullt frislipp
Dagens politiske styring av strandsonen er preget av fullt frislipp. Da Sivilombudsmannen i 2021 gikk gjennom alle byggesaker i strandsonen i kommunene Mandal, Kragerø og Askøy, viste det seg at kommunene ga dispensasjon fra byggeforbudet i 85 prosent av sakene.
I tillegg vet vi at det skjer flere ulovlige utbygginger i strandsonen. En Økokrim-rapport fra 2023 viser hvordan både privatpersoner og næringsdrivende spekulerer i ulovlige naturinngrep og byggetiltak. Fjell og svaberg sprenges bort og erstattes med ulovlige annekser, bryggeanlegg og trapper. «Mens disse hver for seg kan virke bagatellmessige, utgjør det samlede volumet av tiltak og bit-for-bit nedbygging en betydelig trussel,» heter det i rapporten.
Nedbyggingene truer noen av de fineste verdiene vi har her i Norge: allmennhetens frie tilgang til naturen og at vi alle, uavhengig av økonomi og bosted, skal ha muligheter til små og store naturopplevelser.
Stor totalbelastning
I Den Norske Turistforening (DNT) jobber vi for å snu utviklingen. Norsk kystsommer er for god til kun å være tilgjengelig for noen få.
Gjennom kystsatsingen vår jobber vi for å knytte sammen og tilgjengeliggjøre kysten fra Holmestrand til Lindesnes for folk flest. I 2022 åpnet vi 19 enkle hytter som tidligere var i privat eie, for allmennheten på Lågøya i Oslofjorden. Og over hele landet har frivillige vasket, skrubbet, beiset, snekret og fikset for at tusenvis av sommergjester skal få oppleve alt det kystfriluftslivet har å by på, for en rimelig penge.
Norsk kystsommer er for god til kun å være tilgjengelig for noen få.
Likevel kommer vi ikke unna at de med størst makt til å beskytte strandsonen, er norske politikere. Når alt kommer til alt, er det bare politikerne som kan, og bør, dra i nødbremsen.
Når kommunene gir så mange dispensasjoner fra arealplanene som de gjør, mister vi også de helhetlige avveiningene mellom bruk og vern: et inngrep her, og et inngrep der. Alene virker det kanskje lite, men totalbelastningen blir stor.
Nå trenger vi en strengere dispensasjonspraksis og krav om at utbygging kun kan skje etter vedtatte arealplaner. Slik kan også kommunene gjøre mer helhetlige vurderinger av forholdet mellom utbyggerinteressene på den ene siden og hensynet til allmennheten, naturen og friluftslivet på den andre.
Det er mulig å redde strandsonen. Vi i DNT skal gjøre vårt, og håper at norske politikere vil være med oss på laget.
