Senterpartiets nestleder Anne Beate Tvinnereim hevdet nylig at «Nato er Norges sikkerhet, ikke EU». Selv etter et gledelig forsvarsforlik i Stortinget 4. juni, tar hun feil. Sikkerhetspolitikk er mer enn forsvarspolitikk!
Holder vår sikkerhetspolitikk følge med samtiden? Dette spørsmålet krever litt drøfting. Store norske leksikon (SNL) definerer sikkerhet som det å være uten uakseptabel risiko. God sikkerhet svarer til lav risiko, og motsatt.
Faglig er det vanlig å dele sikkerhet i tre nivåer: Statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individsikkerhet. På individnivå nyttes begrepene sikkerhet og trygghet gjerne litt om hverandre, men der trygghet i større grad inkluderer følelser og affekter.
Det er med andre ord mulig for et menneske å føle seg trygg uten å være sikker, og motsatt. Dette er noe myndighetene spiller på når den trygger befolkningen gjennom retoriske grep. Etikken i en slik beroligelsesstrategi er diskutabel, og spesielt hvis risikoreduserende tiltak erstattes av prat. Gjennom sin vaktbikkjefunksjon skal media bidra til å beskytte oss mot slikt.
Som erfart under pandemien, er det ikke bare krig og terror som kan true vår sikkerhet. SNL definerer sikkerhetspolitikk som de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer. Det er en svært bred definisjon.
På engelsk splittes sikkerhetsbegrepet gjerne i to: «Security» om sikkerhet mot viljestyrte hendelser (med motiv), og «safety» om sikkerhet mot tilfeldige hendelser (uten motiv). Interessant nok bruker EU begrepet «health security» om sikkerhet mot mer tilfeldige helsetrusler, hvilket synes å bryte opp den tradisjonelle inndelingen mellom villede og ikke-villede sikkerhetsutfordringer.
Les også: Det blir stadig mer krig i verden (+)
Vår egen regjering har valgt å definere sikkerhetspolitikk snevert til å omfatte statssikkerhet i et nokså avgrenset «security»-perspektiv: «Sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet». Med en slik definisjon kan man kanskje hevde at Tvinnereim har sine ord i behold. Men, altså …
Sikkerhetsloven av 2019 holder seg i hovedsak også innenfor «security»-begrepet, men går bredere i formålet: «… å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser». Av andre nasjonale sikkerhetsinteresser listes økonomisk stabilitet og handlefrihet i tillegg til samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet.
I NSMs sikkerhetsfaglige råd (2023) ser vi en glidning mot å inkludere et bredere sett av trusler på tvers av nivåene: «Et statssikkerhetsperspektiv kan ikke ses isolert fra de øvrige sikkerhetsnivåene. Skillelinjene mellom statssikkerhet, samfunnssikkerhet, sikkerhet i virksomheter og individsikkerhet viskes ut i stadig større grad. Det er sterke gjensidige avhengigheter mellom nivåene». Eksempelvis har NSM spandert et eget kapittel på klima og energisikkerhet.
Moderne sikkerhetspolitikk handler om å redusere uakseptabel systemisk risiko av enhver art mot staten, samfunnet og enkeltindividet.
Det er nå vanlig å snakke om et utvidet sikkerhetsbegrep. Folk og Forsvar sier det slik: «Etter Den kalde krigens slutt har man fristilt sikkerhetspolitikken fra kun å gjelde vern av eget territorium mot militære trusler fra andre stater. Konkret har dette kommet til uttrykk gjennom det utvidede sikkerhetsbegrep, der økonomisk, sosial, politisk og miljømessig utvikling har blitt inkludert».
Videre heter det: «Dette utvidede sikkerhetsbegrepet kommer til uttrykk i NATOs strategiske konsepter fra henholdsvis 1991, 1999 og 2010, samt at begrepet utvidet sikkerhet også kommer til uttrykk gjennom EU-prosessen».
Les også: Ny Trump-periode – kaos, fiender og hevn? (+)
I realiteten har Nato begrenset mandat og lite egnede verktøy for å håndtere ikke-militære trusler og tilfeldige hendelser. Det samme kan ikke sies om EU.
Moderne sikkerhetspolitikk handler med andre ord om å redusere uakseptabel systemisk risiko av enhver art mot staten, samfunnet og enkeltindividet. Med ordet systemisk mener jeg å indikere at det er grenser for hvor dypt i umotiverte «safety»-tilfeldigheter sikkerhetspolitikken bør bevege seg.
Regjeringen er definisjonsmakt for landets sikkerhetspolitikk, men den kan ikke vedta eller snakke seg til borgernes trygghet.
I vår tid må sikkerhet erkjennes som et relativt bredt sammenhengende felt på tvers av sektorer og byråkratiske ansvarsområder. I en slik verden, Tvinnereim, er du – for å si det på godt norsk – helt på jordet.
Helge Simonnes: Norge, et kristent land?
Ja, regjeringen er definisjonsmakt for landets sikkerhetspolitikk, men den kan ikke vedta eller snakke seg til borgernes trygghet. Nato er uten tvil viktigst for vår suverenitet og territorielle integritet, men den politiske handlefriheten og vår sikkerhet er under et mye bredere press.
Dagsavisen mener: En av krigens rødeste linjer er krysset (+)
Vår sikkerhetspolitikk gikk ut på dato lenge før koronapandemien. Plutselig kan dette bli kritisk.
