Tolv måneder er ikke nok for sliterne

I forrige uke kom meldingen om at det er inngått et pensjonsforlik på Stortinget. Det innebærer at vi må jobbe lengre fordi vi lever lengre. For statsansatte økes aldersgrensen til det samme som for privat sektor, nemlig 72. For sjøfolk er fortsatt aldersgrensen 70 år. Sliterne skal få en bedre tidligpensjon. Pensjonsforliket gir et signal om at vi må beholde så mange som mulig så lenge som mulig i jobb.

Arbeidstakere med tunge fysiske jobber sliter naturligvis mer med helsa enn andre og blir oftere syke for lengre perioder. I dag er det en verneperiode på 12 måneder, der arbeidstaker er beskyttet mot å bli sagt opp på grunn av sykdom eller skade.

Arbeidstakere som står i operasjonskø eller som opplever en mislykket operasjon, opplever dessverre ofte at arbeidsgiver står klar til hogg etter 12 måneder. Dette støter folk ut av arbeidslivet og strider mot målsettingene i pensjonsreformen. Norsk Sjømannsforbund mener at verneperioden må utvides betydelig for å beholde flere i arbeid.

En rekke LO-forbund organiserer arbeidstakere med fysisk svært krevende jobber. Flere av disse såkalte «sliterne» er medlemmer i vårt forbund. Vi har flere tusen matroser med fysisk krevende arbeid på dekk. På innenriks ferger har en systematisk nedbemanning over mange år ført til rovdrift på matroser, som gjerne går 20–30.000 skritt per dag i vernesko på et ståldekk i en arbeidsdag på 12 timer.

På passasjerskip har vi medlemmer som jobber i forpleining. Disse har tunge fysiske jobber med en 11–12 timers arbeidsdag som går ut på å vaske og rydde lugarer og passasjerområder. Dessuten organiserer forbundet en rekke kokker og andre som jobber på kjøkkenet. Da har også fysisk krevende jobber.

Sliterne får ryggplager, plager med knær, skuldre, hofter, hender og føtter. Ja, det er nesten ingen steder i kroppen som ikke verker når man står på år inn og år ut i fysisk tunge jobber. Mange biter tennene sammen. Mange føler på stolthet for arbeidet sitt. Mange presser seg på jobb selv om de egentlig burde hatt en sykemelding.

Mange biter tennene sammen. Mange føler på stolthet for arbeidet sitt. Mange presser seg på jobb selv om de egentlig burde hatt en sykemelding.

Dessverre er det mange som ikke klarer å gå på jobb hver dag. Noen får prolaps. Noen får skuldrene ut av ledd. Noen får problemer med menisken. Andre har fått utslett eller hudproblemer etter år med regelmessig bruk av kjemikalier. Atter andre har fått vondt i føttene etter å ha belastet dem år inn og år ut i en jobb hvor de sjelden får sjansen til å sitte å hvile.

Sliterne ofrer rett og slett helsa si for arbeidsgiver.

Sliterne er ikke de som synes, ikke de som får æren når ting går bra. Det er som regel de som sitter på kontoret med dressjakke og en direktørtittel.

Men sliterne observerer. De blir av og til vist en power-point-presentasjon fra kollegaene i dressjakke, om piler og kurver som går opp eller ned, om nye rutiner, om viktigheten av lojalt å følge alle instrukser og prosedyrer. De får også med seg signalene fra ledelsen om at sykefraværet må ned. De ansatte er nemlig for syke, blir det sagt.

Les også: Mangler 16 betjenter: – Dette er galskap

Sliterne sier det ikke, men vet godt at kollegaene i dress godt kan ha problemer med både menisk, rygg og skuldre uten at de får sykefravær. For disse plagene går i liten grad ut over evnen til å sitte foran PC-en, gå i møter, foreta jobbreiser til utlandet eller holde presentasjoner. Dressjakkekollegaene kan innvilge seg en dag på hjemmekontor hvis de er litt pjuske. Sliterne kan bare drømme om det.

Mange av sykdommene, plagene og skadene som sliterne strever med, lar seg enten løse gjennom fysikalsk behandling eller operasjon, eventuelt en kombinasjon der man starter fysikalsk, men ender opp med en operasjon.

Både fysikalsk behandling og operasjon tar tid. Få slitasjeplager lar seg trene opp raskt. Det skal foregå sakte, men sikkert. Flere går på en smell og trener for hardt for å bli raskere frisk og komme raskere tilbake til jobb. De må rykke tilbake til start. Uker blir til måneder.

Operasjoner har den fordelen at man kan bli frisk relativt raskt. Det finnes imidlertid to store x-faktorer.

Les også: – Russland trenger revolusjon

Den første er ventetid. Problemet med sliternes operasjoner, er at de sjelden er akutte. Dermed må de vente. I motsetning til mange av gutta i skjorte og dress, har ikke sliterne privat helseforsikring – slik at de går utenom den offentlige køen.

Ventetiden ved offentlige behandlingssteder er lang. Et søk på Helse Norge viser at operasjon av eksempelvis skulder, betennelser og forkalkninger ved Ahus har opptil 40 ukers ventetid. På Haukeland opp mot 69 uker.

I tillegg tar det litt tid før man kommer inn i køen. Skaden må først vurderes og så henvises til operasjon. Etter operasjon er det som regel en viss tids sykemelding, sjelden kortere enn 14 dager. Da jobber verneperioden på 52 uker (12 måneder) raskt imot sliteren.

Det største problemet er kanskje at arbeidstakeren ikke automatisk beholder «kølappen», men i stedet befinner seg bakerst i operasjonskøen igjen.

Den andre x-faktoren ved operasjon, er risikoen for at den ikke blir vellykket. Det som da skjer, er for det første at det går tid før medisinsk personell kan konkludere med at operasjonen faktisk er mislykket. Dernest kan det være medisinske grunner til at en ny operasjon må vente.

Men det største problemet er kanskje at arbeidstakeren ikke automatisk beholder «kølappen», men i stedet befinner seg bakerst i operasjonskøen igjen. Sliteren, som verken var skyld i at hun eller han fikk en skade, eller for at ventetiden i det offentlige helsevesenet er lang – og langt mindre skyld i at operasjonen ble mislykket, befinner seg nå i den ulykksalige situasjon at 12 måneder er passert fra tidspunktet for sykemelding.

Tiden som lovgiver har gitt til beskyttelse mot oppsigelse, er brukt opp.

Mange arbeidsgivere har stilt inn alarmen på 12 måneder fra arbeidstaker ble syk. Det er nemlig verneperioden ved sykdom ifølge arbeidsmiljøloven § 15–8 og skipsarbeidsloven § 5–8.

Sliteren skjønner tegninga. Det gjør den tillitsvalgte som bistår sliteren også. Tillitsvalgte har sett tegninga så altfor mange ganger før: Det er ikke lenger plass for sliteren i virksomheten.

Etter 12 måneder får sliteren beskjed om å møte på kontoret. Der sitter kollegaen i dress, som sliteren vagt husker fra den gangen han formante arbeidsstokken om at de måtte få ned sykefraværet. Kollegaen i dress har med seg en advokat.

Sliteren skjønner tegninga. Det gjør den tillitsvalgte som bistår sliteren også. Tillitsvalgte har sett tegninga så altfor mange ganger før: Det er ikke lenger plass for sliteren i virksomheten. Arbeidsgiver klager over at de må bruke vikarer, at de mangler forutsigbarhet i driften og at sykdom betyr utgifter for selskapet.

Les også: Slik gikk Lene og Vegard opp til sammen 120.000 kroner i lønn

«Når kan du være tilbake i arbeid», er ofte et spørsmål fra arbeidsgiver. Ja, si det. Legen kan gi prognoser, men ingen garantier om når sliteren er tilbake i jobb. Det er gjerne ikke godt nok for arbeidsgiver.

En melding fra Posten om at det er kommet en rekommandert sending fra arbeidsgiver, betyr i 99,99 prosent av tilfellene at det ligger en oppsigelse og venter på postkontoret. Sliteren er ute av arbeidslivet og skal erstattes av en ung mann eller jente som skal gjennom år med tunge løft, ugunstige stillinger, slitasjeskader, fysikalsk trening – og etter hvert operasjoner.

For sliteren sin del, er det verken den vonde skulderen, prolapsen i ryggen, ventetiden på operasjonen eller den mislykkede operasjonen som gjør at karrieren slutter så brutalt.

En melding fra Posten om at det er kommet en rekommandert sending fra arbeidsgiver, betyr i 99,99 prosent av tilfellene at det ligger en oppsigelse og venter på postkontoret.

Arbeidsgiver er ikke på noen måte skyldfri, men også arbeidsgiver er offer for en urimelig lovgivning. Hovedproblemet er nemlig at verneperioden ved sykdom er altfor kort. Når 12 måneder er passert, er arbeidsgiver utålmodig og vil gå til oppsigelse.

Les også: LOs nestleder: – Hodeløs bruk av skattepenger

Etter 12 måneder har ikke arbeidsgiver lenger noen lønnsplikt for den syke. Det er derfor ikke et stort offer for de fleste arbeidsgivere å ta inn vikar, i alle fall ikke sammenlignet med de dramatiske konsekvensene det har for arbeidstaker å bli satt på sidelinja. Muligheten for en ny jobb er ofte liten.

En bedre førtidspensjonsordning for sliterne er vel og bra. Men for de sliterne som faktisk ønsker å fortsette i arbeid, må det gjøres endringer i lovverket for at det skal være mulig. Verneperioden må utvides, den bør helst forlenges til 24 måneder.

Kjell Werner: Flere må jobbe heltid

På Stortinget er politikerne samstemte om at vi trenger flere som kan stå lenger i arbeid. Hvor mange arbeidstakere som er blitt sagt opp de siste årene grunnet langtidssykmelding vet vi ikke, men det dreier seg om et betydelig antall. De samme politikerne som har samlet seg om et pensjonsforlik, bør derfor samle seg om en betydelig utvidelse av verneperioden ved sykdom.

«Alle skal med» er et hyppig brukt slagord. Det må også gjelde for sliterne. Så lenge helsa holder.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen