Arbeiderbevegelsens sentrale rolle i den tyske motstandsbevegelsen i Nazi-Tyskland har lenge befunnet seg i skyggen av den borgerlige og militære delen av motstanden.
Den kulminerte i attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944 (Operasjon Valkyrie). En av de mange som ofret livet for sin egen overbevisning, var den sosialdemokratiske politikeren, metallarbeideren og avisredaktøren Hermann Liebmann (1882–1935), kjent for sine mange sosiale reformer i Sachsen som satte varige spor.
Han sikret makt i det sachsiske parlamentet gjennom samarbeid med kommunistene, noe som ble oppfattet som svært kontroversielt. Hans skjebne som regimemotstander ble beseglet som følge av grusom mishandling i det berømte fengslet Colditz.
Her satt en rekke politiske motstandere fra de sosialistiske partiene og grupperingene, men også betydningsfulle konservative regimemotstandere som Carl Friedrich Goerdeler (1884–1945), tidligere borgermester i Leipzig og Königsberg, og en av hovedarkitektene bak attentatet mot Hitler. Det var ren utur at ikke Hitler ble drept i attentatet, og planleggingen involverte hundrevis av personer over flere år.
Det var likevel mange andre former for motstand både i og utenfor riket. Deler av fagbevegelsen gikk i eksil. Der kunne de planlegge for et demokratisk Tyskland etter krigen, med hjelp og støtte fra internasjonal fagbevegelse.
Tysklands vei ut av sin nasjonalsosialistiske historie har vært lang og broket. Den 17. august 1987 døde den tidligere nazitoppen Rudolf Hess i Spandau-fengselet i Berlin, 93 år gammel. Hess ble et av de siste levende symbolene på Nazi-Tysklands fall. Likevel virket det mer og mer umenneskelig å holde ham fanget, alene, mens de andre fangene, blant dem Albert Speer, ble sluppet fri – én etter én.
Det var ren utur at ikke Hitler ble drept i attentatet, og planleggingen involverte hundrevis av personer over flere år.
Det hadde lenge vært en spenningens tid helt siden Nürnberg-prosessene i 1946–47, men på slutten av 1980-tallet skjedde det noe. I 1989 ble Berlin-muren revet, og i 1990 ble Tyskland gjenforent.
På 1990-tallet kunne det tyske oppgjøret med nazifortiden endelig for alvor ta en mer samlet og helhetlig form, blant annet som en oppfølging av den såkalte historikerstriden («Historikerstreit») 1986–87 i Vest-Tyskland.
Den avdekket et motstridende historisk syn på landets ugjerninger, der den konservative leiren ønsket å «historisere» begivenhetene, altså kun plassere dem inn i en historisk kontekst på linje med andre historiske begivenheter i verden.
På den andre siden fantes ledende akademikere som Jürgen Habermas. Han var talsperson for at andre verdenskrig, nazismen, hitlerismen, Det tredje riket og Holocaust var så enestående i all sin grusomhet – både som fenomen, i årsak og virkning – at tyskerne måtte leve med det på en måte der man fremsto både forsonende og erkjennende overfor resten av verden.
Les også: Dette kan få Russland til å bruke atomvåpen
I samtidens russiske regimemotstand er ikke fagbevegelsen fremtredende. I sovjettiden var det gjerne intellektuelle forfattere som talte imot Kreml, mens det i dag særlig er journalister og akademikere som stikker seg frem. Konsekvensen er fengsel, drap eller en mer eller mindre ufrivillig tilværelse i eksil.
Da Russland gikk til angrep på Ukraina 24. februar 2022, fantes det tross alt krefter i Russland som var imot krigen. Tall fra den russiske menneskerettighetsorganisasjonen OVD-info, viste per juli 2022 at minst 16.380 russere var blitt arrestert i forbindelse med antikrigsprotester siden invasjonen startet.
De aller fleste ble arrestert i løpet av krigens første fire uker. Det er tall som indikerer en god del motstand, og særlig gjaldt det blant de unge. At protestene tok slutt nærmest på dagen, viser samtidig effekten av den totalitære makthåndhevelsen Putin og hans indre krets i Kreml har bygget opp gjennom en årrekke.
Hendelsene ga en ubehagelig assosiasjon til Tyskland på 1930-tallet. Men sammenstillingen mellom dagens Russland og Nazi-Tyskland er interessant av flere grunner enn de komparative totalitære trekkene.
Les også: – Han har en plan også utenfor Russland
Det er historisk og kulturelt sterke bånd mellom de to landene, preget av gjensidig respekt og påvirkning, men også undertrykking, vold og fortrengning gjennom kriger – der begge parter for eksempel har utnyttet krigsfanger som arbeidskraft under umenneskelige forhold.
Det fantes lenge store tyske kolonier langs Volga dypt inne på russisk territorium. Enklaven Kaliningrad var tidligere tysk og kjent som Øst-Preussen. I dag bor det også mange russisk-tyskere i Tyskland. Det gamle Preussen, senere del av det tyske riket, var en utpreget krigsnasjon.
Etter andre verdenskrig opphørte Tyskland som krigsnasjon. Det samme skjedde ikke med Russland. Landet har alltid vært involvert i kriger, noe det også har fortsatt med inn i vår tid. Da landet invaderte Afghanistan i 1979 og tok store tap, ledet ikke det til hjemlige protestaksjoner slik som i USA og Europa under Vietnamkrigen.
Vi i Vesten må hjelpe de russiske dissidentene i håp om en mer demokratisk fremtid.
Den russiske motstandsbevegelsen, som tallmessig er liten, opererer i dag under særdeles vanskelige vilkår. Men den finnes og kan ta ulike former, drevet av menneskerettighetsforkjempere og intellektuelle i eksil, men også av helt alminnelige mennesker i Russland ved hjelp av enkle virkemidler som å male symboler på murvegger i det offentlige rom.
Vi i Vesten må hjelpe de russiske dissidentene i håp om en mer demokratisk fremtid. Kanskje lykkes den russiske motstandsbevegelsen med et liknende attentat mot Putin som mot Hitler i 1944?
