Det er ikke gull alt som glimrer

Regjeringen åpnet den 20. juni i år for gruvedrift på havbunnen. Saken behandles og avgjøres av Stortinget nå i høst.

Det er forhastet. Åpner vi for industridrift ute i våre store havområder, risikerer vi å skade marint liv, med de negative følgene det har for våre etterkommere. 52 land har allerede bedt om et midlertidig forbud.

Men Norge har gull og edle metaller i sikte og akter ikke å vente og la naturen ha en stemme i saken. Kan vi godta det?

Regjeringens konsekvensutredning fra januar 2023, om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, har vakt oppsikt og berettiget kritikk. Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) har derfor bedt oljehistoriker Helge Ryggvik om å skrive en rapport om norsk ressursutvinning i nordområdene, for å få mer kunnskap.

I sin rapport «Norge ved et vendepunkt – internasjonal miljø- og klimaversting eller forbilde i nord?», peker Ryggvik på at Oljedirektoratet er blitt etablert som den sentrale faginstans internt i staten. Deres beregninger, og internasjonale tall, fremstilles nå som om et nytt norsk Soria Moria ligger og venter på oss, ikke ulikt oljeeventyret.

Men Oljedirektorats skjønnmaling av mulighetene deles ikke av andre faginstanser. Norges geologiske undersøkelse (NGU), som har som mandat å kartlegge norsk geologi både på land og i havområdene, er svært kritisk til konsekvensutredningen. Ryggvik skriver:

«NGU viser til at rapporten er ‘agiterende’ og uten tilstrekkelig faglig grunnlag konkluderer med at ressursene det er snakk om kan danne basis for en ny viktig norsk næring. NGU er dessuten svært kritisk til at Oljedirektoratet viser til at det finnes en rekke internasjonale rapporter som konkluderer med at det er et stort behov for havbunnsmineraler. De rapportene det vises til diskuterer behovet for ny gruvevirksomhet på land, ikke til havs.»

Og kan regjeringen bare overse innvendingene fra Havforskningsinstituttet? De er tross alt Norges ledende kunnskapsinstitusjon på havmiljøet vårt. De advarer i sin høringsuttalelse på det skarpeste:

«Havforskningsinstituttet kan ikke se at denne konsekvensutredningen tilfredsstiller det som kan forventes av Norge som en havnasjon som legger vekt på kunnskapsbasert, bærekraftig forvalting. Med en åpning av utredningsområdet for mineralvirksomhet som skissert i konsekvensutredningen, vil Norges omdømme som fiskerinasjon og pålitelig partner i havspørsmål svekkes.»

Begrepet «bærekraftig utvikling» ble født med Brundtland-kommisjonens viktige innsats sent på 1980-tallet. Vi var den gang mange optimister på vegne av et mer fornuftig utviklingsbegrep, som også skulle hensynta naturens tålegrenser.

Norge har gull og edle metaller i sikte og akter ikke å vente og la naturen ha en stemme i saken. Kan vi godta det?

Men både klima- og naturkrisen anno 2023 viser oss at vi har feilet, også her på berget. La ikke hastverk i mineralutvinning på havbunnen bli nok et omdreiningspunkt på sanseløs beruselse over økonomiske muligheter.

BKA er derfor svært kritiske til at Norge nå stiller seg i spissen for å åpne upløyd bunn, ved ressursutvinning i sårbare naturområder. Deler av områdene av dette nye havbunnsregimet er i soner hvor varmt og kaldt vann møtes, steder med tilhørende stor biologisk produksjon. Det må beskyttes.

Det er selvsagt rett at det trengs mineraler i det videre grønne skiftet. Land som Kina og Russland har mye av dette, men den geopolitiske situasjonen tilsier at vi ikke ønsker å være for avhengige av slike regimer.

Problemet er bare at vi ikke kjenner konsekvensene for naturen, og oss selv, på sikt, om vi setter i gang dette mulige nye «eventyret».

Endringer i livsbetingelser på ekstreme havdyp skjer svært langsomt. Det som ligger der som ressurser har tatt millioner av år å utvikle. Små organismer er mat for større, i en næringskjede der det å forstyrre livsbetingelsene for de minst artene har store konsekvenser lengre opp i næringskjeden.

Dessuten vil gruvevirksomhet virvle opp mye klimagasser, som vil øke et allerede stort problem, samt at mye slam og avfallsstoffer delvis vil kunne kvele liv lenger ned.

Hvor stort er egentlig behovet for nye mineraler? Ved å resirkulere og gjenvinne viktige metaller, vil også behovet for helt nye kilder bli mindre presserende. Det er da også en av grunnene til at mange land og organisasjoner har argumentert for at prosjektet må stoppes. I alle fall til vi vet mer om mulige konsekvenser. Frankrike, Canada, New Zealand, Tyskland, Spania, Brasil, Chile og andre, ønsker seg et moratorium. Til og med World Economic Forum har skrevet under på et opprop om å sette en fot i bakken.

Det burde få varsellampene til å lyse. BKA og mange med oss er bekymret. Høringsuttalelser til konsekvensutredningen er levert. Vi må kunne forvente at alle innvendinger fra både faginstanser og miljøbevegelsen blir tillagt vekt.

Som vi vet fra eventyrene er det ikke gull alt som glimrer. La oss skynde oss langsomt når det gjelder gruvedrift på havbunnen. Ellers risikerer vi at vi overleverer havene, klimaet og naturen til barnebarna våre i en enda dårligere stand enn de er i dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen