Noe av det som har brent seg fast i meg, er min hjerneslagrammede bestefar som satt lammet og uten språk i sju år. Én ting var hvor krevende det var å kommunisere med ham.
Men hvor vanskelig måtte det ikke oppleves for bestefar ikke å bli forstått? Gjennom LHL Hjerneslag og Afasi møter jeg mange flotte mennesker som har tilsvarende utfordringer.
Dessverre, men forståelig nok, er ikke de som har språkutfordringer de som roper høyest. Mange pårørende har mer enn nok med å bistå sine.
Afasi er språkforstyrrelse som følge av sykdom eller skade i hjernen. Det innebærer vansker med å bruke og oppfatte muntlig språk, samt vansker med å lese og skrive. Alle forstår at det gir store utfordringer.
80 prosent av de som har afasi, har det som følge av hjerneslag. Men også hodeskader, svulster og enkelte andre hjernesykdommer, som for eksempel Alzheimers sykdom, kan føre til afasi.
Det er hjelp å få. Og man har rett til hjelp. Men hva hjelper det når logopeden ikke er der? Norge mangler logopeder.
Logopeder utdannes bare ved fem universiteter her i landet, og det utdannes kun omtrent 100 per år. Nå står ett av fem utdanningstilbud i fare – ved NTNU i Trondheim, fordi de mangler grunnfinansiering – og flere kommuner har de siste årene redusert tilbudet sitt.
En undersøkelse fra 2019 i regi av daværende Afasiforbundet – nå en del av LHL Hjerneslag og Afasi – viste at over 60 prosent av kommunene ikke har logoped for voksne.
Mange er ikke klar over hvor stor utfordringen er. Ifølge Norsk Logopedlag har mellom 5 og 10 prosent av befolkningen behov for logoped på grunn av språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker. Dette rammer i alle aldre.
La meg nevne eksempler: Hvert år får om lag 12.000 nordmenn hjerneslag. Omtrent 25 prosent av disse får afasi. Men tre måneder etter slaget svarer bare seks prosent at de har fått behandling hos logoped, ifølge Norsk hjerneslagregisters årsrapport 2022, som kom i sommer.
I Norge har om lag 12.000 personer Parkinsons sykdom. Forskning viser at så mange som 60–90 prosent av de med parkinson før eller siden vil oppleve utfordringer knyttet til kommunikasjonsevnen, opplyser Norges Parkinsonforbund. En undersøkelse utført av forbundet i 2020 viste at kun 15 prosent av de med parkinson går til logoped.
[ Helse for alle ]
Når pasienter ikke henvises til logoped eller har tilgang på logopediske tjenester, kan det bety at de ikke får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp. Det kan få konsekvenser for pasientsikkerheten og livskvaliteten til den enkelte.
Mange med afasi, som ikke får logopedhjelp, får ikke bare problemer med å kommunisere med sine nærmeste, men de får enda større utfordringer i sosiale aktiviteter og for eksempel i skole- eller arbeidsliv. Mange faller utenfor, de blir isolert, de opplever depresjon og angst, og noen blir til og med mobbet eller trakassert.
Du blir trakassert når du blir beskyldt for å være ruset uten en dråpe alkohol i kroppen, bare fordi du ikke kan snakke som flertallet. Du er heller ikke dum, som noen blir stemplet som, fordi du lider av afasi. Personer med afasi er like oppegående som andre. Men afasi kan maskere intelligens, blir det sagt.
Samtalene med politikerne oppleves noen ganger så overordnet at problemet og de som er rammet blir underordnet. Slik kan det ikke fortsette.
Logopedens rolle er ikke bare viktig, den kan også være livsviktig. Logopeder med riktig bakgrunn bistår personer med svelgevansker (dysfagi), som er vanlig etter hjerneslag. Studier har vist varierende forekomst av svelgevansker hos slagrammede, fra 19–81 prosent. Aspirasjonspneumoni (lungebetennelse) er den alvorligste komplikasjonen med økt risiko for død og alvorlig funksjonshemning.
Men svelgevansker kan også bidra til underernæring. Pasienter med vedvarende svelgevansker bør henvises til logoped eller annen kompetent fagperson for videre utredning og svelgetrening, ifølge nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag.
Når vi møter politikerne, som har ansvaret for logopeddekningen, blir vi møtt med at de er enige i utfordringene, men de har ikke forslag til konkrete tiltak.
Samtalene med politikerne oppleves noen ganger så overordnet at problemet og de som er rammet blir underordnet. Slik kan det ikke fortsette.
Når kommunene ikke er pålagt å ha logoped, så ser vi at det heller ikke blir prioritert.
LHL Hjerneslag og Afasi og Norsk Logopedlag har forslag til løsninger:
- Myndighetene må kartlegge logopedsituasjonen i spesialisthelsetjeneste og kommunene skikkelig. Basert på dette må det lages en konkret plan med tiltak for å få flere logopeder. Det betyr å styrke utdanningen og utdanningsstedene økonomisk. Helsepersonelloven må endres for å gi logopeder autorisasjon og en beskyttet tittel.
- I retningslinjene for behandling og rehabilitering ved hjerneslag vises det til at alle kommuner, eventuelt sammen med andre kommuner, skal ha et opplæringstilbud til slagrammede med språk- og kommunikasjonsvansker. Tilbudet bør organiseres slik at det er tilgang til logopedtjenester umiddelbart etter utskrivning fra sykehuset for å sikre kontinuitet i oppfølgingen. Når kommunene ikke er pålagt å ha logoped, så ser vi at det heller ikke blir prioritert.
- Ved siden av å styrke utdanningen, må logopeder – gjennom en endring av helse- og omsorgstjenesteloven – bli en «skal-tjeneste» i kommunene. Logopeder er like viktige som andre grupper som er omfattet av dette, slik som blant andre fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog. Stortingspartiene, bortsett fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har tidligere stemt ned forslaget. Men nå må forslaget tas opp igjen og vedtas.
Oppsummert betyr det at det som skjer på logopedområdet går feil vei: Vi ser at tiltak som virker blir nedprioritert, logopedtjenestene i kommunene blir lagt ned og logopediutdanningene trues med nedskalering og/eller nedleggelse.
Nå er det tid for politisk ansvarlighet og handling.
