Stortinget har fattet flere anmodningsvedtak om å lovfeste at barn, unge og voksne personer under 50 år ikke skal bosettes på sykehjem mot sin vilje. Til tross for at regjeringen har gitt landets kommuner beskjed om at stortingsflertallet er mot en slik praksis, forsvinner ikke problemet.
Det er positivt at dagens regjering velger å bli den første som legger fram et forslag til en lov som skal regulere spørsmålet om unge på sykehjem, men dessverre bommer lovforslaget på flere sentrale punkter.
Nylig sendte regjeringen på høring et forslag til reguleringer rundt barn og unge på sykehjem. Det som burde vært klare forbud og tydelige rettigheter for innbyggerne, kan i stedet ende med å frata unge mennesker friheten til å bestemme over eget liv, fordi forslaget rommer for mange og for store unntaksmuligheter.
91 mennesker i alderen 18 til 49 år var plassert på sykehjem i 2021. Av disse ville 28 ut. For 14 av dem forelå det ikke konkrete flytteplaner, slik det skal. I tillegg var det åtte barn i alderen 0 til 17 år, hvorav tre hadde flytteønsker.
Det er bred enighet om at barn og unge ikke hører hjemme på sykehjem eller institusjoner beregnet på eldre. Først og fremst er det viktig å slå fast at alle norske borgere har rett til selv å bestemme hvordan vi vil bo og leve.
I tillegg vet vi at rundt 80 prosent av beboerne på sykehjem har demensdiagnose, og at det kan medføre ekstra belastning for unge å bo sammen med denne gruppen. Det betyr at tvangsbosetting både er rettighetsbrudd og i strid med sunn fornuft. Praksisen med tvangsplassering på sykehjem kan ikke fortsette.
25-åringer skal kunne fylle hjemmet sitt med venner, musikk og matlukt, planter eller plakater. 50-åringer skal slippe å bli fortalt hva eller når de skal spise.
Det er en grunnleggende menneskerett å få velge hvordan man vil bo. I fjor fortalte NRK historien om 25 år gamle Aurora Leigh Kobernus i Oslo, som har ME og som ikke fikk bestemme over sitt eget liv, og hvor hun skal bo.
– Det er et angrep på meg som funksjonshemmet at jeg ikke får lov til å være voksen. Jeg blir redusert til en person som bare skal pleies og som er pasient og som ikke er et helt menneske, sa hun.
På et sykehjem i Østre Toten sitter Erlend Fredholm, som har hatt slag. Totens Blad har skrevet mye om ham de siste månedene. Sammen med sin ektefelle ønsker han et annet tilbud.
Erlend er 58 år, og overhodet ikke klar for et liv på sykehjem.
[ Hilsen fra en som kjenner helsevesenet altfor godt: Isolasjonen er kanskje det verste ]
25-åringer skal kunne fylle hjemmet sitt med venner, musikk og matlukt, planter eller plakater. 50-åringer skal slippe å bli fortalt hva eller når de skal spise.
Som alle andre har funksjonshemmede rett til selv få velge hvem vi skal omgås, og hvordan vi skal leve. Det er ikke opp til verken stat eller kommune å fjerne disse rettighetene.
Lovforslaget fra regjeringen gir stor makt til kommunene, og liten makt til menneskene. Det er å snu saken på hodet: Kommunen er til for oss som er innbyggere, det er ikke innbyggerne som er til for kommuneadministrasjonen.
Sterkest kommer dette til uttrykk gjennom at regjeringen foreslår at kommunen kan peke på «særlige grunner», og dermed sette retten til å si nei til tvungen langtidsplassering ut av spill. Sånn settes praktiske forhold i en kommuneadministrasjon, foran grunnleggende menneskerettigheter.
Regjeringen må legge om kursen hvis den vil ta unge funksjonshemmede og unge med alvorlige sykdommer på alvor. Legg bort forslaget om å tvinge folk til å bo på sykehjem, fjern kunstige aldersgrenser!
Det er på tide å prøve noe nytt: Et lovforslag som sikrer retten til å velge hvordan man vil leve, og som beskytter mot tvangsbosetting.
