Tenk deg at du har fått jobb i utlandet. Du kan språket sånn noenlunde, men ikke svært godt. Her jobber du i åpent landskap. Det er en kakofoni av lyder: Folk snakker svært høyt, det har vært boring i gaten utenfor i månedsvis, kollegaer spiller høy musikk som konkurrerer med annen musikk utenfra.
Stanken som siver inn fra søppelbøttene i solsteken utenfor er nesten uutholdelig. Lysstoffrøret over deg flimrer så du nesten frykter epileptiske anfall.
Alle lydene, luktene, og synsforholdene gjør det vanskelig å konsentrere deg om arbeidsoppgavene. Og ofte forstår du ikke engang hva de går ut på, da du har problemer med å forstå hva kollegaene sier i all støyen.
Arbeidsoppgaver som krever konsentrasjon er umulig, og arbeidsplassen krever i tillegg at du skal studere til sertifikater i dette åpne landskapet, og med materiale på det lokale språket. På toppen av det hele tråkker du ofte i salaten da du sliter med å forstå de sosiale kodene.
Den første tiden hadde du tilgang til et eget kontor, og fikk trekke deg tilbake dit deler av dagen med en assistent som hjalp deg med språket, eller for å samarbeide med et par kollegaer av gangen. Når du endelig begynte å forstå språket cirka 75 %, ble kontoret trukket tilbake, og assistenten begynne å bruke mye tid på andre ansatte.
Etter en stund innser du at dette ikke går: Du er langt mindre produktiv enn du kunne vært, og du blir så sliten at du knapt orker å snakke med familien din når du kommer hjem, langt mindre studere språk og sertifikater på egen hånd.
Situasjonen over er hvordan norske klasserom føles for en del elever.
Du spør om du kan få tilgang til det lille kontoret igjen deler av arbeidsdagen? Svaret er nei.
Om du kan få benytte hjemmekontor deler av uken? Svaret er nei.
Du spør om du i det minste kan få jobbe med sertifiseringene hjemmefra, med egne ressurser på engelsk? Svaret blir nok en gang nei.
Du spør om du kan få gå ned i stilling? Nei, 100 % er eneste alternativet.
[ «Kjære autister – dere mangler ingen biter, og det er ikke noe galt med dere» ]
Til slutt er du helt på felgen, og spør om du kan få ta noen uker ubetalt permisjon, og dra hjem på ferie? Nei, fellesferien er om 7 måneder, og det kommer opp noen helligdager snart, det får være bra nok.
Du vurderer å bytte jobb, selv om du helst vil fortsette, da det er her du har venner. Og ex-pats har fortalt om langt verre forhold andre steder – de sitter alle i åpne landskap som deg, med mye lyd og andre inntrykk. Men mange blir i tillegg kjeftet på, utfryst og mobbet av kollegaer. Så jobbytte er ikke nødvendigvis noe poeng heller.
Situasjonen over er hvordan norske klasserom føles for en del elever. Kakofonien er bare lærerens sko, radiatorens susing og elevenes småsnakking. Luktene bare vanlig parfyme og matpakker med brunost.
For eleven med sterk høysensitivitet, er opplevelsen derimot overveldende, som i åpningsbeskrivelsen. Språket er elevens morsmål, norsk. Men for de 5–7 % av elevene som har språkforstyrrelser, kunne det like gjerne vært et fremmedspråk.
Særlig nevrodivergente, elever med ADHD, Tourettes og ikke minst autisme, blir utslitte og overveldet i norske klasserom. Mange er særlig sårbare for å oppleve et dårlig sosialt miljø, med utfrysing og mobbing. Men selv i de tilfellene der dette ikke er tilfelle, og eleven liker både lærere og medelever, kan vanlig klasseromsundervisning være svært slitsomt.
I norske undersøkelser har 40–50 % av de undersøkte elevene med diagnostisert autisme skolevegring. Kanskje ikke så rart, når klasserommet oppleves som et angrep på alle deres sanser, og de ikke evner å lære noe store deler av tiden.
Kanskje bør eleven få hyppige pauser fra klasserommet, også der skolen ikke har råd til spesialpedagog eller assistent?
Kanskje bør man la eleven ha noe «hjemmekontor», med oppgaver som kan gjøres i helgen eller om ettermiddagen, om skoledagen ellers blir for lang?
Kanskje bør man la eleven lære via videoer fra Crash Course, eller via spill som Planet Zoo, om eleven ikke får med seg innhold fra tekstbøker eller lærerens forklaringer?
[ Mor til gutt med autisme: – Det tar tid å reparere alt som ble revet ned de første skoleårene ]
Det som er sikkert, er at skolene bør tilrettelegge skikkelig, og lytte til eleven og foreldrene.
I tillegg til tilrettelegging, kan en utbrent elev trenge en lengre reset-pause for å klare å lære igjen. Å ikke gi en ytterst nødvendig pause kan føre til ikke bare full skolevegring, men også til en elev som totalt mister læringslysten, eller en elev som utvikler angst eller depresjon.
På samme måte som at arbeidsgiveren på den bråkete, stinkende arbeidsplassen der du sliter med språket og de sosiale kodene burde komme deg som ansatt i møte, gjøre arbeidsdagen din levelig og hindre at du bryter sammen, bør også skolen være mer fleksibel og imøtekommende.
Målet for skolegangen er læring og sosial interaksjon. Fysisk tilstedeværelse i et klasserom er vel et middel til dette, ikke et mål i seg selv, eller?
[ Foreldrelandsbyen: «Politikere har jo også barn. Så hvorfor lytter de ikke?» ]
