«Må det en katastrofe til?», spør Gunhild Westhagen Magnor, regissør av filmen Store små mennesker i en kronikk i Dagsavisen 13. mars. Hun refererer til dagens bemanningssituasjon i norske barnehager.
Det ligger ingen løfter om økt bemanning i regjeringens nye barnehagestrategi fram mot 2030. Jeg mener at det trengs løfter om konkrete tiltak.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/DWSLPUY6ZREOTCSACXTDSMJPU4.jpg)
29. mars inviterte vi i Foreldrelandsbyen til samtale med Gunhild Westhagen Magnor, Tilknytningspsykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinsson, professor i barnehagepedagogikk Anne Greve, tidligere byråd og Barne, familie og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, Palma Kleppe fra barnehageopprøret og journalist og forfatter Kjersti Salvesen. Temaet var hvordan å skape en tryggere og mer forutsigbar barnehagehverdag for både barn og ansatte.
Barnehageopprøret har siden 2016 kjempet for bedre vilkår for både barn og ansatte i barnehagen. De mener spesielt at bemanningsnormen er mangelfull da den ikke tar hensyn til for eksempel åpningstider, ferier og øvrige pålagte praktiske oppgaver. Dette stjeler tiden til de ansatte fra barna. Sikkerheten er ikke ivaretatt, langt mindre pedagogikken, sier Palma Kleppe. Hun forteller om situasjoner hvor ansatte er alene med opptil 10 ettåringer, eller når bleieskift må nedprioriteres.
Det er hjerteskjærende å høre, lese og tenke over, når jeg lar det synke inn. Spesielt når mitt eget barn snart skal begynne i barnehagen. Hvordan ble det slik? Politikere har jo også barn. Så hvorfor lytter de ikke?
«Barns psykiske helse må løftes opp og sees på samme måte som voksnes psykiske helse. Like verdifull», sier Tilknytningspsykologene. Og jeg kunne ikke vært mer enig.
De som trenger mest kjærlighet, er ofte de som får minst.
Det er et tankekors at vi voksne fikk vår egen arbeidsmiljølov i 1977, mens det skulle ta 44 år før barna i barnehagen fikk lovfestet nulltoleranse for krenkelser som mobbing og utestengelser.
«Barn er folk!», sier Inga Marte Thorkildsen. Hun siterer sin mor, som var barnehagelærer gjennom mange år.
Barn må sees som likeverdige oss voksne, og vi må tørre å snakke om elefanten i rommet. Nemlig at gamle holdninger om barn, fortsatt lever i beste velgående.
Inga Marte Thorkildsen snakker om Matteus-effekten, som betyr «de rike rikere og de fattige fattigere». Men i denne sammenhengen i relasjon til spesielt de mest sårbare barna i barnehagen.
[ Dagsavisen mener: Kutt i varighet for kontantstøtten er et steg i riktig retning ]
For vi voksne kan ha en tendens til å legge vår elsk på de trygge barna som løper til oss med åpne armer, store smil og som ikke minst gjør som vi sier. Disse barna blir ofte mer likt, og får dermed enda mer av den gode oppmerksomheten.
Men det er mange barn som har «uhensiktsmessige» måter å kreve kjærlighet på. Barn som slår, ødelegger leker og roper om hjelp. «De barna der, får mye kjeft!», sier Inga Marte Thorkildsen. De som trenger mest kjærlighet, er ofte de som får minst.
Psykologspesialist og forsker Silja Berg Kårstad ved RKBU Midt-Norge har forsket på barns forståelse av følelser i prosjektet Tidlig trygg i Trondheim. Hun fant at jo flinkere foreldrene var til å gjette hva barnet forsto av følelser, jo mer økning i emosjonell forståelse hadde barna i perioden fire til seks år. Hun fant også ut at 91 % av oss foreldre overvurderte 4-åringen. Den gjennomsnittlige gjetningen til foreldrene var at barna våre hadde en emosjonell forståelse av følelser tilsvarende en 7-åring!
Kanskje er tallet mindre hos barnehagelærere, som har et annet faglig grunnlag? Men når de ansatte i barnehagen har så lite tid til hvert enkelt barn i kombinasjon med kanskje urealistiske forventninger til barna våre, blir det svært utfordrende å møte barnet med overskudd og sensitivitet. Det er ikke uten grunn at legemeldt fravær hos ansatte i barnehagesektoren, er nesten dobbelt så høyt som hos gjennomsnittet av arbeidere.
[ Kontantstøtte-kutt: Et skritt i feil retning for familiers valgfrihet ]
Det virker som det er vanskelig å ta innover seg at forebygging er mer økonomisk enn behandling, for norske politikere. «Psykiske lidelser koster Norge 185 milliarder kroner i året. Dette er like mye som investeringene i olje- og gassektoren, og tre ganger så mye som Oslo bys budsjett», sa professor i helsepsykologi Arne Holte under et foredrag om hvordan forebygge psykiske helseproblemer og fremme psykisk helse i et samfunnsøkonomisk fornuftig perspektiv.
I løpet av foredraget nevner han også den nobelprisvinnende professoren i økonomi James Heckmann, som har utviklet den såkalte Heckmann-kurven. Kurven viser at jo større investering vi gjør i de første 1000 dager i et barns liv, jo større er den økonomiske gevinsten senere i livet. Jeg spør meg selv, hvorfor benytter ikke politikerne seg av kunnskapen de har tilgang på?
Så hva skal til for å få bedre barnehager? Jeg mener vi som samfunn må tenke mer helhetlig. Vi må endre holdning til, og møte barn, familier og viktige ansatte med forståelse for deres behov. Vi må etablere mer fleksible ordninger for oss foreldre i de første årene, slik at vi har mulighet til å gi barna tiden de trenger.
Vi må anerkjenne at det ikke er riktig for alle små med tidlig barnehagestart. Vi må gi tid og tålmodighet i oppstartsfasen, slik at barna blir trygge, og rekker å få nye tilknytningspersoner. Vi må innføre kortere dager for de minste, med makstid. Vi må inkludere mer kunnskap om barns utvikling, slik at de forventningene vi har står i stil med barnets modenhet.
Ikke minst må vi styrke barnets omsorgspersoner i barnehagen. Og er det en ting de trenger, er det flere favner slik at de klarer å ivareta det enorme og viktige ansvaret de forvalter.
Jeg foreslår at vi brøler litt for barna og barnehagene våre nå! For barna våre er fremtiden, og vi sitter på ansvaret for deres fremtidige psykiske helse. Et enormt ansvar som må prioriteres NÅ.