Bygdekvinnelaget bidrar i sitt svar til meg å tydeliggjøre sine standpunkter på en fin måte, og jeg vil gjerne kaste meg på. Da får vi også ryddet misforståelsene av veien.
Jorun Henriksen og Helle Cecilie Berger skriver: «I Norge trenger vi kostråd som er tuftet på våre naturressurser og vår matkultur. Det var budskapet i kronikken vår.»
Dette er vi enige i. Da bør vi ikke låse debatten til hva vi skal produsere og spise av mat i Norge, til hva og hvordan vi produserer mat i dag. Det er hovedpoenget mitt. For i dag føres en politikk som favoriserer mest mulig volumproduksjon, frikoblet fra det norske ressursgrunnlaget. Det føres en politikk hvor over 90 prosent av landbrukssubsidiene går til husdyrhold, og hvor dagligvarekjedene får lov til å lokke kunder inn i butikken ved å dumpe prisen på kjøtt.
Vi har nok skrevet forbi hverandre, så jeg vil bare si det helt tydelig: Jeg hadde ikke bygdekvinnelaget i tankene da jeg beskrev min frykt for uendret kurs i norsk jordbruk, med økende gjeld, større gårder og nedlagte småbruk som resultat. Utenfra virker det likevel som frykten for kostrådene er veldig til stede i det norske jordbruksmiljøet.
Det jeg håper, er at blant annet Bygdekvinnelaget og andre viktige aktører som er bærere for en stolt norsk mattradisjon, kan komme sammen med oss for å få til en ny kurs i norsk landbruk. En kurs hvor vi belønner kvalitet fremfor kvantitet og bruk av norsk jord fremfor import av fôr.
[ Bakgrunn: De nye kostrådene – som å presse ei ku gjennom et nøkkelhull ]
Jeg er gjerne med på å fremsnakke norsk bygg, som slipper ut fire ganger mindre CO₂ enn importert ris, på å få opp produksjon og markedstilgang for norsk frukt og grønnsaker i sesong, og at de kjøttmiddagene vi faktisk spiser skal være basert på hele dyret, av dyr som har beitet ute, og hvor vi ikke belager oss på andre lands matjord.
Her tror og håper jeg at vi og Bygdekvinnelaget kan finne sammen.
[ MatPrat: Vi trenger oppskriften på et bærekraftig norsk matsystem ]