Oppskrifter er et sett av retningslinjer som beskriver hvordan noe skal produseres. Følger du den får du et forutsigbart resultat. Noen oppskrifter er gamle og har gått i arv gjennom mange generasjoner. Andre oppskrifter er nye og moderne.
Alternativet til å følge en oppskrift er å sette sammen noe «på slump». Det kan bli bra, men det er ofte mer tilfeldig og utfallet er vanskeligere å spå.
Hvordan vi produserer maten vår er et resultat av en rekke innsatsfaktorer, verdikjeder, aktører og forbrukere. Det har blitt konstruert over tid, ikke på slump, men som et resultat av ressurstilgangen, klimaforhold, handelsavtaler, landbrukspolitikk og hva du og jeg ønsker å spise. I Norge har vi minimalt med matjord, kort vekstsesong, samt mye nedbør og bratt terreng.
Men vi har også mye beitemark, hav og god kjøpekraft. Dette har resultert i et matsystem som gjør den norske befolkningen nærmest selvforsynt på animalske råvarer, men med en høy grad av import av frukt og grønt. Totalt sett er vi blant de minst selvforsynte landene i verden. Om man skal gjøre endringer for å styrke bærekraften er det viktig å ta gjennomtenkte valg. Vi trenger en oppskrift på et bærekraftig norsk matsystem.
Samtidig som Norge har satt seg som mål å øke selvforsyningsgraden til 50 %, jobbes det også med å utarbeide «bærekraftige kostholdsråd». De Nordiske Næringsrådsanbefalinger legger grunnlaget for rådene om hva du og jeg skal spise.
Flere landbruksaktører har kritisert prosessen rundt implementeringen bærekraft. Dette har igjen fått kritikk fra annet hold. Det er viktig å få fram at kritikken fra landbruket dreier seg om mer enn at vi er imot reduksjon av kjøttinntaket. Det vi har sett av dette arbeidet så langt viser et unyansert og ensidig negativt fokus på husdyrproduksjon.
Den tradisjonsrike norske oppskriften kan moderniseres, men vi må sikre at den ikke blir laget på slump eller ender opp med å bli dårlig på smak.
Kunnskapsgrunnlaget fremstår som lite vitenskapelig og er i stor grad basert på synsing, ikke en faglig utredning av muligheter og konsekvenser. Det virker som om det hele har handlet om å samle sammen flest mulig argumenter imot husdyrproduksjon.
Dette har skapt stor uro blant landbruksaktørene. Ikke så rart, når en rekke elementer som er avgjørende for helhetlig bærekraft ikke er tatt med i betraktning. Det er lite tillitvekkende og skaper dårlig grobunn for samarbeid.
Alle ønsker det samme resultatet – å styrke bærekraften og redusere utslippene av klimagasser. Men vi kommuniserer for dårlig og ender opp med å jobbe på hvert vårt kjøkken og med ulike ingredienser. Vi må jobbe bedre sammen, og vi må evne å se helheten. Sammen må vi lage en oppskrift på et bærekraftig norsk matsystem.
Råvarene som produseres dekker grunnleggende behov hos oss mennesker – nemlig mat og næringsstoffer som er en avgjørende faktor for våre liv, helse og velvære. Mange er involvert i matsystemet, og det påvirker miljøet, økonomien, sysselsettingen og vår kulturelle identitet. Tilgangen på trygg og næringsrik mat er viktig og har stor innvirkning på sosiale forhold.
[ Norsk Bygdekvinnelag: Som å presse ei ku gjennom et nøkkelhull ]
Å styrke bærekraften i matsystemet er avgjørende for hvor hardføre vi vil være i fremtiden. Å redusere utslippene av klimagasser haster. Ifølge FN sin definisjon av et bærekraftig matsystem må vi ta hensyn til både miljø, økonomi og sosiale faktorer, samtidig som vi sørger for matsikkerhet for befolkningen.
For å styrke bærekraften i det norske matsystemet må vi ta utgangspunkt i ressursene og klimaforholdene våre. Vi må undersøke hva vi kan produsere ved hjelp av bærekraftig bruk av innsatsfaktorer. Hvordan vil det bidra til sysselsetting, økonomi og aktivitet i distriktene?
Hva vil det bidra med av næringsstoffer? Hva dekker det av det befolkningen trenger for et balansert kosthold? Og hva må vi tilføre gjennom import? Slike spørsmål er viktige om man legger opp til store endringer i kostholdet til befolkningen. Og overser man noen av dem, mister man helheten og risikerer et matsystem som i sum er mindre bærekraftig og mer sårbart enn det vi har i utgangspunktet.
I Norge er et bærekraftig matsystem avhengig av husdyra. De kan produsere næringsrik mat på ressurser vi ikke kan spise. De vedlikeholder økosystemer, sirkulerer næringsstoffer og produserer gjødsel. Ikke minst er de avgjørende for å utnytte biprodukter fra planteproduksjonen.
Vi må bruke de ingrediensene vi har til rådighet. Å lage en oppskrift som krever råvarer eller utstyr som ikke finnes, og som heller ikke er egnet i vårt kjøkken, er dømt til å mislykkes. Det blir sårbart og kortsiktig, og er ikke bærekraftig.
Klimarapportene fra FN advarer om store utfordringer knyttet til den globale matsikkerheten i tiårene fremover. Det haster å kutte utslippene. Ikke desto mindre haster det å tilpasse oss en fremtid med mer sårbare verdikjeder og høyere usikkerhet. Da må vi sørge for at vi ikke bygger ned det vi gjennom generasjoner har bygd opp.
Det norske matsystemet er en kompleks rett med utrolig mange ingredienser. Den tradisjonsrike norske oppskriften kan moderniseres, men vi må sikre at den ikke blir laget på slump eller ender opp med å bli dårlig på smak.
[ Framtiden i våre hender: Hva om nordmenn skulle finne på å spise mindre kjøtt? ]
