Mens SV og Kirsti Bergstø går til kamp mot arbeidslinja, ser Mímir Kristjánsson fra Rødt viktigheten i at det skal lønne seg å arbeide (Dagsavisen 23.03.23).
Han har forstått at dagens velferdsløsning ikke gir optimale insentiver til å jobbe for mange av de som mottar arbeidsavklaringspenger (AAP). De som har fått innvilget ytelsen må sende meldekort, som igjen gir timebasert avkorting. Dette gjør at det lønner seg mindre å arbeide når timelønna er lav.
Kristjánsson uttrykker usikkerhet knyttet til en løsning med inntektsavkorting kontra timeavkorting. I stedet ønsker han å innføre et fribeløp for de som mottar AAP. Dette på samme måte som de uføre kan tjene opp til et fribeløp før avkorting slår inn, og reduserer utbetaling av uføretrygd.
Hege Moen skisserte i 2020 via Civita en ny velferdsmodell med en garantiinntekt i bunnen som minste inntektssikring. Modellen gir mulighet for å bygge på med noen få behovsprøvde tillegg og egeninntekt oppå grunninntekten, med samlet og gradvis avkorting opp mot en definert maksinntekt. Avkortingen i modellen baserer seg på hva man tjener, og ikke hvor mange arbeidstimer man jobber.
Modellen åpner for eventuelle fribeløp før avkorting, og maksinntekten kan settes høyere for enslige og aleneforsørgere. Avkortingsprosenten blir da mildere mot en høyere maksinntekt, som igjen kan avverge barnefattigdom i familier med enslig forsørger.
Vi mener intensjonen med et fribeløp for AAP-mottakere er god, men at tiden er inne for å se på hele velferdssystemet samlet. Vi ser behovet for å forenkle regelverkene og redusere kompleksiteten, og gå bort fra byråkratiske og tidkrevende arbeidsavklaringsprosesser med midlertidige ytelser. Dette være seg både AAP og KVP (kvalifiseringsprogrammet), samt overgangsstønad, introstønad, engangsstønad og kontantstøtte.
Videre må man se på hvordan statlige folketrygdytelser og kommunale sosialstønader virker inn på hverandre.
Garantiinntekt med en påbyggingsmodell vil være mer treffsikker enn dagens fragmenterte og uoversiktlige system, fordi den automatisk utløser større utbetaling til de som i utgangspunktet har minst, og gir mindre i utbetaling til de som tjener mest. Med dette kan man imøtekomme dårligere tider, uten at det går ut over de sårbare i samfunnet.
[ Trygve Svensson: «Samfunnets viktigste ressurs er folk, og de aller fleste ønsker å bidra» ]
[ Kirsti Bergstø (SV): – Den såkalte arbeidslinja er blitt en fattigdomsfelle ]
