Det har blitt et av Norges mest debatterte verk, og det har alltid vært kunstnerisk omstridt og hovedsakelig hatt kulturhistorisk interesse. Christian Krohg selv avviste nasjonale mål i kunsten. Hva kan historikken rundt maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika fortelle oss?
Krohg hadde vunnet konkurransen om å framstille den norrøne oppdageren, sønn av Eirik Raude, til Verdensutstillingen i Chicago i 1893. Gjennom verdensutstillingene skulle vestlige nasjoners vise nyvinninger innen teknologi, handel, kultur og kunst. Som en del av utstillingen inngikk også feiringen av at det var 400 år siden Columbus’ «oppdagelse» av Amerika.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/KEPZ6NG5UZAQFBDN4IIDSTMX2M.jpg)
Det norske utvandrermiljøet i USA hadde lenge jobbet for å utfordre Columbus´ status som den første europeer i Amerika, ved å fremheve Leiv Eiriksson. En oppstemt aviskorrespondent fra Vestmar rapporterte fra den norske paviljongen at «den overveiende del av publikum legger en viss forkjærlighet for hva som er norsk for dagen».
Etter verdensutstillingen ble Krohgs maleri skjenket til Fields Columbian Museum. Da kunstsamlingen i museet skulle avvikles til fordel for «kun å representere naturvitenskapene», kontaktet foreningens sekretær, Andreas Daae, Nasjonalgalleriet for «redde maleriet fra å gå til grunne».
I den NS-initierte utstillingen «Norges nyreising» i Nasjonalgalleriet i 1942, ble bildet brukt i propagandaen.
Oppdragsgiverne i Chicago var selv ikke videre begeistret for bildet til Krohg: «Det er mange her som er i tvil om hvorvidt bildet er noget kunstnerisk», skrev Daae til Nasjonalgalleriet. Han ville derfor gjerne ha museets forsikring om at det «nu og alltid vil få en av de beste plasser som galleriet har til disposisjon». Nasjonalgalleriet var villig til å oppfylle sekretærens ønske, men med forbehold om «Galeriets knebne Plads».
Utvandrermiljøet ved «The Leiv Eriksson Memorial Association» i Chicago at Nasjonalgalleriet tilbød Leiv Eiriksson oppdager Amerika i gave. Maleriet ble i 1900 mottatt med takk.
Antakeligvis ble ikke Leiv Eiriksson oppdager Amerika vist før i 1907. Da sto utvidelsen av Nasjonalgalleriet mot sør ferdig og maleriet fikk fast plass i trappehallen i sørfløyen, hvor det trolig hang til 1978. Unntaket var en midlertidig utstilling under krigen.
I den NS-initierte utstillingen «Norges nyreising» i Nasjonalgalleriet i 1942, ble bildet brukt i propagandaen. I «Førersalen», tronet Quislings hode foran Leiv Eriksson-maleriet. Her åpenbarte nasjonalsosialistenes apokalyptiske kunst- og samfunnssyn seg. Som en frelsende Messias-skikkelse markerte Wilhelm Rasmussens byste av Quisling midtpunktet, mens Leiv Eiriksson viste vei mot nytt land og nye framtidsutsikter. Storhetstida fra år 1000 og framover skulle få sin renessanse – under NS kunne Norge igjen sette kurs mot ei ny og løfterik framtid.
I 1968 foreslo fabrikkeier og forretningsmann, Alf R. Bjercke at maleriet kunne lånes ut til Norsk Sjøfartsmuseum. (I dag Norsk Maritimt Museum). Nasjonalgalleriets direktør, Sigurd Willoch, avslo. Begrunnelsen var at maleriet var «uhyre populært og det representerer – uansett om dets kunstneriske kvalitet innen Krohgs produksjon – en egen side av kunstnernes verk, som ellers ikke er representert i Nasjonalgalleriet.» Da verken bildets maleriske kvaliteter eller historiemaleriet generelt sto høyt i kurs, forsøkte Willochs etterfølger, Knut Berg, å få verket deponert til Vikingskipmuseet. Oldsaksamlingen takket nei og maleriet gikk i 1978 til Norsk Sjøfartsmuseum.
Det kom tilbake til Nasjonalgalleriet i forbindelse med feiringen av Krohgs 150-års jubileum i 2002 og fikk ny plass i vestibylens trappeløp. I 2005 ble bildet atter deponert på Bygdøy for det igjen kom opp i Nasjonalgalleriet i 2011, hvor det hang til Nasjonalgalleriet stengte.
Samfunnsrefseren Krohg var en viktig aktør i samtida, som kunstner, forfatter og journalist. Han er kjent for å ta opp politiske og sosiale problemer. De maritime motivene utgjør likevel tallmessig den største motivgruppen og kyst og sjøliv var emner som solgte, særlig var los-bildene populære. Ofte kopierte han egne verk. Fra verket På Lo Baug (1890), kjenner vi igjen motivavskjæringen, det lave perspektivet og figurene i Leiv Eiriksson-maleriet.
Krohgs visualisering av historiske emner var få. Foruten Leiv Eiriksson oppdager Amerika illustrerte han Snorres Heimskringla og Ibsens Terje Vigen. Bildet kan også ha vært et lite politisk stikk til unionsstriden med Sverige.
Selv hevdet Krohg at han ikke var tilhenger av nasjonale mål i kunsten: «(…) hvor tror man vi har den kultur fra hvis særpreg man er så bange for? Selvfølgelig fra utlandet. Med sann grådighet førte de gamle vikinger med seg hjem kunst, inntrykk og ideer».
[ Henning Andersen: Det tankeløse Nasjonalmuseet ]
Krohgs evige pengeproblemer kan ha vært vel så tungtveiende for hans deltakelse i konkurransen. Vinneren fikk 8.000 kroner, i overkant av 720.000 i dagens kroner.
Maleriets rolle under verdensutstillingen i 1893 hadde lite med norsk nasjonsbygging å gjøre, men «alt å gjøre med de nasjonalistiske debattene i 1890-årenes USA, og hvem som skulle ha eierskap til opprinnelsen av det moderne Amerika», skriver Øystein Sjåstad i Morgenbladet 24. februar.
Maleriet fikk en fornyet oppmerksomhet i kjølvannet av ekteparet Ingstads påvisning av norrøn bosetning på Newfoundland, men har aldri oppnådd status som et hovedverk i nasjonal sammenheng. Det er å håpe at faktaopplysningene knyttet til bildet og dets kontekst vil bidra til å oppklare mange av misforståelsene som er kommet fram i debatten. Samtidig er det gledelig at også historiemaleriet igjen får fornyet anerkjennelse, slik Knut Ljøgodt påpeker i Klassekampen 21. februar.
[ Birgit Helene Jevnaker: Nasjonalgalleriet – forsømt, men fortsatt potent ]
[ Senterungdommen: «Krenkeveldet» hører hjemme på historiens skraphaug ]