«Krenkeveldet» hører hjemme på historiens skraphaug

Skal vi skrive om alle bøker som ikke passer seg i dagens samfunn, og kansellere alle historiske personer som ikke bare har rent mel i posen? Hvordan skal vi da kunne lære av historien og utvikle oss videre som mennesker? Nå må folk ta seg sammen og ikke tolke alt i verste mening – en god latter forlenger jo tross alt livet.

Kanselleringskulturen og «krenkeveldet» har gått for langt, og et oppgjør med denne ukulturen er på høy tid. Man er ikke krenka bare fordi man er uenig; man er ikke krenka bare fordi man selv ikke identifiserer seg med hver minste detalj i noe.

Uansett om dagens samfunn hadde godtatt det eller ei, så har andre verdier, kulturer og skikker vært rådende før vår tid.

Samfunnet har endret seg med tidens gang, og heldigvis er likeverd og mangfold verdier vi som storsamfunn hegner om i 2023. Likevel må vi anerkjenne at det ikke alltid har vært sånn. «Krenkeveldet» bidrar til enda skarpere fronter i samfunnsdebatten. Det kan få konsekvenser ut over vår levetid hvis vi ikke tar grep.

Ytringsfriheten, en av grunnpilarene i ethvert liberalt demokrati, er under reell trussel – på måter man skulle ønske var forbeholdt dystopiske romaner og autoritære regimer.

[ Glemt av Nasjonalmuseet, hylles i Drammen (+) ]

Det finnes ingen angrerett på historiens løp. Det som har skjedd, har skjedd – historien og kulturer kan ikke omgjøres gjennom å fjerne verk fra alles åsyn. Uansett om dagens samfunn hadde godtatt det eller ei, så har andre verdier, kulturer og skikker vært rådende før vår tid.

Som samfunn må vi kjenne verdien av å vite hvor vi kommer fra, og hva det har kostet samfunnet å komme dit vi er i dag. Vi har godt av å vite om det litt ekle, det blodige og det såre. For hvis man ikke lærer av historien, så er den dømt til å gjenta seg.

Derfor er det bedre å la «kontroversielle» bøker, kunstverk og andre kulturelle gjenstander bli debattert og diskutert fremfor å fjerne det fra alles åsyn. Heller enn å putte historiske verk under lupen for å lete etter feil, så er vi tjent med å spørre oss selv hva vi kan lære, og hva vi har lært, av sånn som det var før.

Vi gjør framtidige generasjoner en enorm bjørnetjeneste ved å fjerne hver minste detalj fra samfunnet som noen kan oppfatte som «krenkende». Hvis barn ikke tåler å lese ord som «stygg», «feit» eller at en forfatter kommenterer hudfarge, etnisitet og så videre – så er det dessverre lite annet de neste generasjoner kommer til å takle i denne store verdenen vi lever i.

Verden er heldigvis ikke bare skummel. I stedet for å sitte og føle seg krenka hele tiden, kan man jo bruke tiden man har på å oppleve alt det fantastiske verden også har å by på.

[ Hardere enn noen andre i norsk film gikk Wam og Vennerød til kamp mot kritikerne. Hvem vant?  ]

[ Premiere på norsk film utsatt i Berlin – klage på stereotypiske fremstillinger av fargede mennesker ]