«Absurd», «molbo», «vanvittig» og «spinnvilt». Den siste uka har alkoholprodusenter, aviskommentatorer, politikere og privatpersoner raljert over Helsedirektoratets håndheving av forbudet mot alkoholreklame. Det har ikke manglet på latterliggjøring.
At påstandene fra produsentene ikke engang stemmer, har blitt mindre relevant i ordskiftet.
Når produsentene, med støtte fra en rekke stemmer i det offentlige, nå påstår at de ikke kan tagges i innhold i sosiale medier uten å risikere bøter, er dette faktuelt feil. Denne feiltolkningen har også Helsedirektoratet gjentatte ganger vært ute og informert om – selv om dette på langt nær har fått samme oppmerksomhet som produsentenes høylytte reaksjoner.
Privatpersoner kan fritt omtale og tagge alkoholprodukter og deres produsenter i sosiale medier. Men produsentene kan ikke videreformidle eller synliggjøre dette «private innholdet» i sine egne kanaler for å fremme produktet sitt. For det er reklame, og faller dermed inn under reklameforbudet.
Hadde det vært tillatt, hadde det vært et smutthull i reklameforbudet.
[ Dette er helseeffektene av en alkoholfri måned ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GFHI2UFQKZBXJBDPEIGSEUWTNA.jpg)
Et stort ansvar ligger på de som har fått tillatelse til å produsere alkohol. Burde ikke det å ha kontroll på en Instagram-konto da være det minste man kan forvente? For det er ikke en krevende oppgave å sørge for at privatpersoners innhold ikke dukker opp i alkoholprodusentens egen profil i sosiale medier. I tillegg til reaksjoner på det påståtte «taggeforbudet», har også andre benyttet anledningen til å skape et inntrykk av et lovverk som er urimelig, umulig å forstå eller umulig å følge.
Urimelig – eller ubeleilig?
Noen tjener penger på at flere eksponeres for deres produkter i sosiale medier. Og noen tjener på å nå skape et inntrykk av forvirring og et hårreisende lovverk. Det er alkoholindustrien, og lobbykrefter med mål om å endre lovverket som hindrer reklame for alkohol i Norge. Hvorfor? Fordi de har åpenbare økonomiske interesser i at flere konsumerer deres produkt. Det kan være lett å glemme når flere av historiene fortelles av små lokale produsenter.
Vi har, heldigvis, et forbud mot alkoholreklame i Norge. Reklameforbudet ble vedtatt i 1975. Forbud mot reklame, i tillegg til begrensning i skjenking, vinmonopolordningen og et høyt avgiftsnivå, er helt sentralt i norsk alkoholpolitikk.
Denne politikken har tverrpolitisk støtte, og har som mål å begrense skadevirkningene av alkohol. Vi skal kjøpe og drikke mindre alkohol. Reguleringene vi har hatt i Norge i en årrekke, er de samme som WHO nå anbefaler til alle land – dersom målet er flere friske leveår hos befolkningen.
[ Kraftig kutt i antallet rusforskere: – Dette handler om spesielt farlige produkter ]
Alkohol øker risikoen for mer enn 200 sykdommer, blant dem brystkreft, alvorlige hjerteproblemer, demens, angst og depresjon. Oslo Economics har anslått at alkoholbruken vår kan koste samfunnet opp mot 100 milliarder i året. Hele 77 milliarder kroner er knyttet til tapt helse og livskvalitet, og opp mot 24 milliarder er knyttet til sykefravær og lavere effektivitet på jobb, samt kostnader til helse- og velferdstjenester.
Noen tjener penger på at flere eksponeres for deres produkter i sosiale medier.
I 2020 hadde en av åtte et drikkemønster som tilsier at de burde få rådgivning og/eller oppfølging knyttet til eget alkoholbruk, ifølge WHOs retningslinjer. Ifølge FHi vokser 90.000 barn opp med en mamma eller pappa som drikker for mye alkohol.
Alkoholindustrien er ute og roper etter «modernisering» av lovverket.
Å være moderne er visst å myke opp reklameforbudet. De ønsker større handlingsrom i sosiale medier. Et moderne regelverk er etter mitt syn tvert imot et regelverk som tar inn over seg det samme som mange alkoholprodusenter har gjort – at reklame og markedsføringskroner har flyttet seg fra tradisjonelle medier som TV og aviser, til nettopp sosiale medier.
I dag kan produsentene ha nøktern produktinformasjon på nettsidene sine. Nettsider oppsøker du aktivt selv. I sosiale medier er det ingen unntak fra reklameforbudet. Sosiale medier er, som vi alle er kjent med, drevet av algoritmer, og feedene våre fylles av innhold vi ikke aktivt har bedt om. Får alkoholindustrien det slik som de ønsker seg, skal denne feeden kunne fylles av alkoholreklame.
Lovverket er heller ikke mer forvirrende enn at det slår fast at det ikke er lov å reklamere for alkohol i Norge. Har du økonomiske interesser i salg av alkohol, og publiserer innhold i sosiale medier som har som formål eller konsekvens at produktet ditt blir markedsført – ja, da er det reklame. Nå har Helsedirektoratet valgt å gjøre et bredt nasjonalt tilsyn, nettopp fordi det har vært tydelig at bransjen har vært preget av svært mange brudd på forbudet.
[ Debatt: Influensernes alkoholproblem ]
Vi i Av-og-til har lenge fulgt alkoholprodusenters bruk av sosiale medier. Og vi har, som Helsedirektoratet, konkludert med at svært få produsenter følger regelverket fullt og helt. Det er alvorlig når produsenter av alkohol, et produkt som av svært gode grunner er strengt regulert, ikke setter seg inn i eller velger å respektere eksisterende regelverk.
Alkoholindustrien tjener på å skape et bilde av forvirring, latterlige regler og et utdatert regelverk. For deres mål er en oppmykning av regelverket. De ønsker å reklamere for sine produkter.
Men vi som samfunn er ikke tjent med det samme.
Vi er tjent med en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk som tar alkoholens skadevirkninger innover seg, og hvor det uttalte målet til WHO og videreført i Nasjonal alkoholstrategi om 10 prosent reduksjon av skadelig bruk innen 2025, følges opp.
Forbudet mot alkoholreklame blir aldri beleilig for en produsent som naturlig nok ønsker å selge mer alkohol. Det skal bidra til at vi kjøper mindre og drikker mindre – også om vi bruker sosiale medier.