NRK har i flere ulike innslag problematisert det faktum at over 400 barn har forsvunnet fra norske mottak i løpet av de siste fem årene. Politikere har på sin side uttrykt at de både er overrasket og svært bekymret over at de forsvunne barna i liten grad er rapportert savnet eller etterlyst.
Det er imidlertid ingen nyhet at en rekke mindreårige har forsvunnet fra norske asylmottak de siste sju årene. Mange av de forsvunne barna ønsker kanskje heller ikke å bli funnet. Hadde de blitt funnet, ville det kunne bety at de ville bli returnert. Forsvinningene er, med andre ord, et resultat av en villet politikk.
Hva er det som har gått galt?
I 2012 kom Margaret Ohlins film «De andre». Den viser hverdagen til unge enslige asylsøkere som har fått tidsbegrenset midlertidig oppholdstillatelse fram til fylte 18 år, en innstramning i asylpolitikken som ble innført av den rødgrønne regjeringen i 2009.
Filmen får godt fram hvilken enorm belastning det er å leve med vissheten om at du vil bli sendt tilbake til et usikkert og ofte svært risikabelt liv i ditt opprinnelsesland. Gjennom førstehånds erfaring med barn som har levd med slike tillatelser i Norge, har vi i Vergeforeningen sett en håpløshet blant disse mindreårige som nesten ikke kan beskrives.
Som en følge av nye innstramninger i 2016 ble rimelighetsvilkåret fjernet, noe som åpnet opp for retur til såkalte trygge internfluktområder i en asylsøkers opprinnelsesland. Dette hadde også stor betydning for myndighetens mulighet til å sende mindreårige tilbake ved fylte 18 år.
Nå var det ikke lenger nødvendig å ta hensyn til om det var mulig å klare seg for en tidligere, ofte traumatisert, mindreårig uten sikkerhetsnett og med minimale overlevelsesmuligheter i opprinnelseslandet.
[ – Mange av oss satt igjen med en følelse av at vi hadde gått for langt ]
En økning i antall unge enslige asylsøkere i 2015–16 førte også til en økning i anvendelsen av tidsbegrensete midlertidige tillatelser. En usikker aldersundersøkelse resulterte i at mange ble plassert i aldersgruppa 16–18 år, med andre ord den gruppa som kunne gis denne type oppholdstillatelser.
Til tross for at det i utgangspunktet ikke er noen tvil om at en søker er mindreårig, åpner en aldersundersøkelse kun basert på røntgenbilde av en tann i dag for at flere får sin alder oppjustert til 18 år.
En del av disse ungdommene har, etter mye lidelse, endt opp med å få opphold i andre land i Europa. Der er de blitt vurdert som personer med behov for beskyttelse.
Myndighetene vil da kunne returnere mindreårige til deres opprinnelsesland, eller vanligere; sende dem tilbake til det landet i Europa der de først ble stoppet. Dette til tross for at unge flyktninger forteller at de i flere av disse landene er blitt utsatt for overgrep av verste sort.
Hva har mulighetene vært? Og hva er de fortsatt for de ofte svært utsatte ungdommene som havner i disse situasjonene? Mange har sett bare én: Å flykte videre. Å unngå det som i sin tid ble kalt skrekknatten, der over 70 mindreårige asylsøkere i 2017 ble hentet av politiet midt på natten og sendt ut av landet. Det har både vært skrevet om og avholdt demonstrasjoner mot denne umenneskelige behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere.
Det faktum at de som har flyktet videre kan ha blitt ofre for menneskehandlere som har tvunget dem ut i prostitusjon eller andre nedverdigende og farlige livssituasjoner, er ikke noe nytt. Heller ikke er det noen hemmelighet at mange endte opp på drift i Europa, der de har måttet leve uten rettigheter og ofte forsørge seg illegalt.
En del av disse ungdommene har, etter mye lidelse, endt opp med å få opphold i andre land i Europa. Der er de blitt vurdert som personer med behov for beskyttelse.
432 forsvunne asylbarn er ikke blitt gjort rede for. Det kunne vært annerledes om ikke politikerne valgte å se en annen vei da det ble klart hvordan innstramningene i asyl- og flyktningpolitikken slo ut i praksis.
[ Første jul i Norge: – Spesielt i krigstiden får julehøytiden enda større betydning ]