Debatt
Vi må gjenreise rettsstaten
Den norske rettsstaten er i krise, og verst ute er gjenopptakelseskommisjonen.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Etter frikjenningen og renvaskingen av Viggo Kristiansen i den såkalte Baneheia-saken har flere krevd et oppgjør med saksbehandlingen i norske rettsinstanser. Det er blitt slått fast at den norske rettsstaten er i krise, og verst ute er gjenopptakelseskommisjonen.
Men krisen har vedvart lenge både i politiet, i domstolene, blant påtalemyndighetene og i pressen. Det ser ut til at forutinntatthet, prestisje og ikke-rettslige hensyn har hemmet og hindret en rettferdig rettergang der tvilen som frigjørende element har spilt en underordnet rolle i forhold til den som loven krever.
Ett eksempel blant flere er saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Han ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på den seksten år gamle Rigmor Johnsen i Oslo. Han sonet i 16 år, og ble løslatt i 1974.
Torgersen hevdet hele tiden at han var blitt offer for et justismord, og krevde å få saken sin tatt opp på nytt seks ganger i perioden mellom 1958 og 2015. Kravet ble avvist hver gang, de siste fire gangene av gjenopptakelseskommisjonen, som ble nedsatt i 2003 nettopp for å trygge rettssikkerheten og tvilens sentrale plass i prosedyre og kjennelse.
Siste avslag var i 2021, seks år etter Torgersens død.
Fremtredende jurister og andre som var overbevist om hans uskyld, engasjerte seg for Torgersens sak fra 1958 til i dag. De lyktes likevel ikke med å få saken gjenopptatt, enda de gang på gang dokumenterte sviktende bevis og bevisførsel, og hentet fram nye momenter som gjennomhullet grunnlaget for kjennelsen av 1958.
Et av de mest groteske eksemplene stammer fra det siste avslaget i juni 2021. Her tar kommisjonen en avgjørende stilling til om Torgersen er skyldig eller ikke, og gir til slutt en entydig melding om at det var han som myrdet Rigmor Johnsen.
Men i vårt rettergangssystem tilligger det domstolene alene å avgjøre om en person har gjort seg skyldig i det han er tiltalt for, eller om han skal frifinnes. Den samme eneretten til å frifinne eller fastholde domfeltes skyld, har domstolene også når en domfelt har begjært den fellende dommen gjenopptatt. Gjenopptakelseskommisjonens eneste oppgave er å avgjøre om domstolene skal behandle saken på nytt eller ikke.
Kommer kommisjonen til at det er gjort feil ved bevisvurderingen i saken, har kommisjonen ikke kompetanse til å frifinne domfelte.
I Torgersens sak har det ikke kommet til nye bevis.
Derimot er det på det rene at de to bevisene som ble vurdert som aldeles sikre i 1958, ikke er det lenger. Tannbittbeviset var det ene av dem. Men de sakkyndige, og også gjenopptakelseskommisjonen, har kommet til at dette beviset ikke kan brukes mot Torgersen lenger. Alt henger altså på barnålbeviset.
I 1958 erklærte de sakkyndige at fem barnåler i Torgersens dress bare kunne stamme fra ett eneste sted i hele verden og ingen andre steder.
Dette stedet var åstedet.
Men i de siste tjue årene har både Torgersens og påtalemyndighetens sakkyndige vært enige om at slike barnåler, av typen man fant i Torgersens dress, finnes over alt der det vokser nordisk gran. Nålene i dressen kan derfor stamme fra mange andre steder enn bare åstedet.
Likevel kom kommisjonen i 2021 til at disse barnålene er et like sikkert bevis som de var i 1958.
I vårt rettergangssystem tilligger det domstolene alene å avgjøre om en person har gjort seg skyldig i det han er tiltalt for, eller om han skal frifinnes.
Denne gangen tar gjenopptakelseskommisjonen utgangspunkt i at de fem barnålene i Torgersens dress er av en særskilt kort type, og at denne korte typen er sjelden sammenlignet med den lange typen barnåler som er den vanligste.
De korte barnålene knytter etter kommisjonens mening i dag Torgersen direkte til åstedet og avslører at Torgersen har vært der. En statistisk redegjørelse, en matematisk sannsynligjøring eller en overbevisende logisk begrunnelse av dette beviset legges, så vidt jeg kan se, ikke til grunn.
Likevel, uansett hvilken grad av troverdighet en slik begrunnelse kunne ha, framtrer barnålbeviset slik det nå legges fram, som et helt nytt bevis.
Men det er, som vi har framholdt, bare domstolene, og ikke gjenopptakelseskommisjonen, som kan vurdere holdbarheten i et nytt bevis.
Til nå er holdbarheten i den helt nye vurderingen av barnålene som bevis aldri blitt forelagt en domstol. Men det er en domstol, og bare den, som ifølge loven skal ta stilling til om de fem korte barnålene i dressen beviser at Torgersen var på åstedet, og følgelig er skyldig.
Lar man ikke domstolene vurdere det nye barnålbeviset, har man avskåret dem fra å vurdere om Torgersen var skyldig eller ikke. Det vil igjen styrke oppfatningen om at den rettslige avgjørelsen i Torgersen-saken var og fortsatt er et justismord.
Det er mye som tyder på at prestisje og misforstått lojalitet mot tidligere kolleger og kommisjoner har ligget som en magisk forbannelse rundt både Torgersen-saken og andre saker.
Det er på høy tid å bryte bannet, og gjenreise den rettsstaten som var i ferd med å rase sammen.