Vi må skjerpe oss nå

Vår tid står overfor to store utfordringer: Uttaket av ressurser og fordelingen av dem. Alt annet er en bisak. For uttaket av ressurser synes saken klar: Vi tar ut for mye av dem og for fort. Uttaket måles som vårt økologiske fotavtrykk, og for 2022 passerte dette fotavtrykket klodens bæreevne allerede 28. juli.

Vi må tilbake til 1971 for å finne et fotavtrykk som er omtrent i overensstemmelse med klodens kapasitet til å bygge opp og bryte ned ressurser. I oktober 2022 lever vi altså på overtid, vi tærer på ressurser som vi skulle hatt til neste år.

Som bonde ville jeg si at vi spiser av såkornet. Med dagens globale forbruk, med et forbruk som strekker seg fra «the american (norwegian) way of life» til slummen i fattige lands storbyer eller gjetere i Sahel, ville vi trenge 1,75 kloder for å dekke vårt årlige forbruk.

Hvis alle skulle levd som oss nordmenn, ville vi trengt nesten fire kloder. Med andre ord: Den mest urealistiske politiske utopien som noen gang er fantasert fram, er at vi kan fortsette som nå: med stø kurs. Eller enda verre: med fortsatt vekst.

[ Debatt: Lyntog er bra for klima, miljø og næring ]

Ikke desto mindre er det det som ligger til grunn for alle lands økonomiske politikk – for eksempel Solberg-regjeringens perspektivmelding – og også for så godt som alle politiske partier i Norge.

Vinner av den svenske sentralbankens pris i økonomi (ofte feilaktig kalt Nobelprisen i økonomi), Trygve Haavelmo, uttalte da han fikk prisen i 1989, at hvis han fikk 15 minutter til å snakke til verdens statsledere, ville han forklare dem umuligheten av evig økonomisk vekst.

De minuttene fikk han ikke, og så lenge vi ikke forstår problemet med rovdrift på naturressursene og overforbruk av dem, har vi liten mulighet til å forstå resten av de problemene vi må hanskes med. Dette er nemlig nøkkelen til å forstå vår tids klima- og miljøkrise – og de andre krisene som følger med.

Vår egen oljedebatt er et glimrende eksempel på denne manglende forståelsen. Overforbruket av ressurser og bearbeidingen og transporten av dem fører i den andre enden til økt forurensning; altså produksjon av avfallsstoffer. Overforbruket og forurensningen henger tett sammen.

Vi er som en omvendt kong Midas, hevdet Johan Galtung allerede for 40 år siden. Alt vi rører ved, blir forurensning. Alt kong Midas rørte ved, ble gull – og han sultet i hjel. Det var prisen å betale for at han ikke forsto at gull ikke kunne spises.

Nå skal vi riktig nok gjennom det grønne skiftet, fossil energi skal skiftes ut med fornybar (selv om altså Norge vil ha i pose og sekk). Økt produksjon av fornybar energi er nødvendig, men hvis vi samtidig skal øke energiforbruket vårt globalt, vil produksjonen av fornybar energi kreve enorme mengder av ikke-fornybare råstoffer som sement, kobber, kobolt, litium og sjeldne jordarter.

Utvinningen av disse krever ikke bare energi, men fører også til store mengder til dels giftige avfallsstoffer (gruveslam). Og jo mer vi tar ut, desto magrere forekomster må vi utnytte, jo mer stein må knuses for hvert kilo metall, og desto mer natur må ødelegges.

Dagens debatt om oljeutvinning vil fortone seg som absurd teater om bare et tiår. Vi venter på en ærlig og kunnskapstro erkjennelse som andre ventet på Godot. Når vi har erkjent virkeligheten, at ressursene er begrenset – dette gjelder både ikke-fornybare og fornybare – på en begrenset klode, kommer også spørsmålet om fordeling.

[ – Det må være lov å krenke. Det må være lov å mobbe folk (+) ]

Et eksempel som jeg som bonde lett tar til: Verden produserer nok mat til rundt 12 milliarder mennesker. Vi er nå i underkant av 8 milliarder. Nesten én milliard sulter kronisk, ytterligere én milliard er feilernært på grunn av mangel på vitaminer og mikronæringsstoffer.

Samtidig vet vi at verdens matproduksjon ikke er bærekraftig. Den er helt avhengig av store mengder fossil energi til kunstgjødsel, sprøytemidler, maskiner og transport. Halvparten av det organiske materialet i jorda i Europa er forsvunnet siste 80 år, jordbruket i mange land bruker opp mot 70 % av vannkonsumet, og grunnvannstanden synker under viktige produksjonsområder.

Jordbruket er av de viktigste årsakene til tap av biologisk mangfold ifølge FNs naturpanel, og står for mellom 20 og 30 prosent av klimagassutslippene. Vi må altså både produsere med langt mindre ressursforbruk, redusere sløsingen (matkastingen), og fordele produksjon og forbruk radikalt annerledes.

«De rike ødelegger planeten» slo den franske journalisten Hervé Kempf fast for over 15 år siden. Ikke bare står de for et meningsløst høyt ressursforbruk, med tilhørende store utslipp av ulike typer forurensning. De fungerer også som modeller for oss andre, og skaper konkurranse om å holde tritt med denne ikke bærekraftige livstilen.

Igjen er tallene klare: Ifølge Thomas Piketty og Lucas Chancel er «10 % av verdens befolkning ansvarlig for nesten halvparten av de totale (klimagass)utslippene. Én hundredel av verdens befolkning, 77 millioner mennesker, slipper ut 50 % mer enn den fattigste halvparten av oss, 3,8 milliarder mennesker».

Vårt økonomiske system bygger på at når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Fra nå av må vi tvert imot regne med at vannmengdene (ressursene) er begrenset, og at alle må få drikke seg utørste.

I dagens situasjon trengs det altså både en radikal moderasjon, til forskjell fra grådighet og vekst – og en radikal omfordeling, i motsetning til tendensen til økte forskjeller. Omfordelingen må både være nasjonal, innad i hvert enkelt land, men også mellom land. Altså en utjevning mellom fattige og rike områder i verden.

[ – Og jeg tenkte: «Psykiatri? Glem det!» Det kan du bare drite i (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen