Den 23. september var det norgespremiere på spillefilmen «Krigsseileren». Med et budsjett på 110 millioner kroner er dette tidenes dyreste norske film. Det forklarer noe av interessen og forventningene, men også om behovet for en slik film.
Jeg tror at denne historisk troverdige fiksjonsfortellingen om to sjømenn som mønstret på et skip for mer enn 80 år siden, kan utrette mye for å skape en etterlengtet bevissthet og forståelse i samfunnet for hva denne epoken har betydd, betyr og kan bety for oss i fremtiden.
Krigsseilerne sto for Norges viktigste bidrag til den allierte seieren under 2. verdenskrig. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte i 1939, med 18 prosent av verdens tankskiptonnasje. Mens den norske regjeringen var på flukt under den tyske invasjonen, ble alle norske skip utenfor tysk kontroll rekvirert inn i et nyopprettet statsrederi, Nortraship.
[ Kristoffer Joner om krigsseileren i storfilmen: – Han er ingen helt ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6NUHYIYSJJAY7C6JB7XPRL3X5Y.jfif)
Aller størst betydning hadde norske skip og sjøfolk før USA kom med i krigen i desember 1941. Under «The Battle of Britain» – Slaget om Storbritannia – høsten 1940, fraktet norske tankskip om lag 50 prosent av Storbritannias behov for drivstoff. Uten norske tankskip kunne ikke britene fått alle sine fly i luften for å forsvare øyriket.
Det var som en del av en stor gruppe at krigsseilerne hadde stor betydning, men krigen rammet enkeltpersonene hardt. Sjøfolk utgjorde nær halvparten av alle norske krigsrelaterte dødsfall under 2. verdenskrig.
De sivile sjøfolkene seilte inn i en krig der de skulle fortsette å gjøre jobben som de gjorde i fredstid, men som plutselig ble like farlig som det var å være soldat på slagmarken.
De ble krigsseilere.
Ganske raskt ble det også en plikt å seile. Tidlig i krigen var det mulig å gå i land i USA. Etter hvert ble denne muligheten stengt, takket være samarbeid med amerikanske immigrasjonsmyndigheter. Norske sjøfolk som hadde rømt i land ble internert på Ellis Island og fikk valget om å mønstre på et skip eller deporteres til Storbritannia og stilles for en norsk sjøfartsdomstol.
I september 1944 meldte det norske generalkonsulatet i New York at de deporterte en ung messegutt. 17 år gammel hadde han rømt i land i 1940, og siden livnært seg som ballettdanser fram til han ble innbrakt.
Minst like viktig som det er å lære om betydningen av krigsseilernes innsats under krigen er det å lære av deres historie etter krigens slutt. Krigsseilerne fikk medaljer, men ikke reell anerkjennelse av hva de hadde bidratt med og hvilken kostnad dette hadde hatt for den enkelte.
Dette gjorde etterkrigstiden vond og vanskelig for veldig mange.
Størst oppmerksomhet fikk kampen om Nortraships såkalte hemmelige fond. Det skapte stor bitterhet at pengene som krigsseilerne oppfattet som sine, i stedet ble lagt i et fond som skulle deles ut etter behov.
For hver enkelt hadde det likevel større betydning at de usynlige helseplagene som kom sigende, ikke ble forstått eller akseptert av omgivelsene. Ikke før mot slutten av 1960-tallet ble kunnskapen og forståelsen av dette tilstrekkelig til at krigsseilerne fikk hjelp i møte med helse- og trygdevesen.
Krigsseilerne sto for Norges viktigste bidrag til den allierte seieren under 2. verdenskrig.
Et ukjent antall krigsseilere og deres familier fikk ødelagt sine liv fordi samfunnet ikke klarte å gi dem den hjelpen de hadde fortjent. I 2013 kom daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen med en offisiell unnskyldning på vegne av den norske stat for behandlingen som krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.
Spillefilmen «Krigsseileren» vil helt sikkert gi mange ny kunnskap og skape økt interesse for historien til sjøfolkene som seilte for de allierte i den norske handelsflåten under 2. verdenskrig.
Men én film kan ikke formidle historiene til alle krigsseilerne. Det er derfor å håpe at filmen også kan skape nysgjerrighet og lyst til å vite mer om enda flere grupper av krigsseilere.
For eksempel seilte rundt 30.000 utenlandske sjøfolk sammen med de norske i den samme flåten. De var kortere tid om bord, men på det meste var hver fjerde sjømann på et norsk skip utenlandsk. De kom fra land som Storbritannia, Kina, Canada og India – og har fått minimal oppmerksomhet for innsatsen sin.
I allierte konvoier seilte det norske marinefartøy som voktet handelsskip mot angrep fra ubåter. De deltok også under allierte invasjoner, som under D-dagen – landgangen i Normandie 6. juni 1944. Sjøfolkene i marinen som bemannet disse fartøyene, har heller ikke fått noen sentral plass i norsk krigshistorie.
En tredje gruppe krigsseilere var de tusener av norske sjøfolk som seilte i det tysk-okkuperte Norge under krigen, med stor fare for å bli angrepet av de allierte. Det var lenge skam knyttet til det å ha vært en såkalt «hjemmeseiler», fordi de ble mistenkt for å gå fiendens ærend.
Senere har deres betydning for det norske folk under okkupasjonen kommet bedre frem.
Den aller viktigste grunnen til å ønske «Krigsseileren» et stort og mangfoldig publikum i og utenfor Norge, er at filmen danner grunnlag for å forstå viktige sider ved det norske samfunnet i dag, hvilke kamper det er tuftet på og hvilke historier og grupper som hittil har fått anerkjennelse og ikke.
«Krigsseileren» er en film for sin tid.
- Artikkelforfatter Bjørn Tore Rosendahl har vært historisk konsulent for «Krigsseileren».
[ Anmeldelse: «Krigsseileren» viser oss krigens brutale virkelighet (+) ]