Elevene burde også streike

Lærere streiker. De vil ha bedre lønn. Det er forståelig. Men de streiker også for verdighet og anerkjennelse. På tross av at samtlige politiske partier har høye ambisjoner for skolen, på tross av at fyndord som «kvalitet», «kompetanse» og «like muligheter» sitter løst. Og på tross av at Utdanningsdirektoratet i teorien stiller høye krav til både faglig og pedagogisk kompetanse til de som skal ha ansvaret i klasserommene.

Det er ikke nok lærere.

I klasserommene står derfor stadig voksne som kan mangle kompetanse for hvordan en gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving og matematikk. Som ikke kjenner til bredden av ulike læringsstrategier eller behov for tilpasset opplæring. Som ikke har kunnskap om betydningen av trygghet og gode relasjoner for læring. Og som heller ikke har læreverk til å støtte seg på for å sikre faglig progresjon.

Skolene har jo ikke råd, må vite.

Så de scanner inn stensiler på nettbrettet og kaller det trening av digital kompetanse. Det er ikke forskningsbasert. Det er ikke pedagogisk fundert. Men det humper og går, og det dysses ned. Behovet for opplæring er langsiktig, mens behovet for oppbevaring er akutt.

[ Debatt: Alle trodde jeg var dum ]

Mens det er tilgjengelig statistikk for lærermangelen på nasjonalt og regionalt nivå, dekkes det over på den enkelte skole. De som har ansvaret som kontaktlærer får tittelen kontaktlærer, uavhengig av kompetanse.

Ansvaret som lærer gjenspeiler arbeidsoppgavene, ikke utdannelsen og forutsetningene. Og så må de bare gjøre sitt beste, og krysse fingrene for at elevene og foreldrene ikke krever for mye.

Elevene burde også streike. Men de vet det ikke. De blir opplært til at de som står foran i klasserommet vet hva de driver med, og vi som foreldre blir oppfordret til å være lojale mot skolen. Foreldrene burde også streike. Men vi streiker ikke. Vi går stille i dørene, helt avhengig av et godt samarbeid med skolen og med de joviale ufaglærte som skal ivareta barna våre på daglig basis.

[ – Jeg tror flere glemmer at vi er mange som tjener så lite ]

Det er ikke de ufaglærtes feil. De gjør sikkert sitt beste, og jeg er takknemlig for innsatsen. Mange har gode egenskaper som er nyttige i et klasserom, og personlig egnethet er verdsatt og viktig. Men det erstatter ikke en mangeårig profesjonsutdannelse. Det er heller ikke de kvalifiserte lærerne som slutter i yrket etter få år sin feil.

Rammebetingelsene er for dårlige.

Det er ikke engang rektorenes feil, for ansettelsene av ufaglærte kommer som en følge av manglende søkere. Så hvem skal vi henvende oss til, vi som er bekymret for mangelen på kvalifiserte lærere? Når alle er enige om at dette er viktig, mens virkemidlene stadig er mangelfulle?

Jeg resignerer og priser meg lykkelig for at barnas helse ikke følges opp av botanikere og tennene deres ikke repareres av frisører. Og kanskje trenger jeg ikke bekymre meg så mye for om barna får en solid utdannelse.

De kan jo alltids få jobbe som lærere.

[ Altså-redaktør: – Gjør kvinner én liten feil, kaster media seg over oss ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen