I Dagsavisen den 8. august antyder Terje André Bringeland, Universitetet i Tromsø, at PISA-undersøkelsen er utdatert. Denne OECD-undersøkelsen sammenlikner 15-åringers kompetanser i lesing, matematikk og naturfag på tvers av land og gjennomføres hvert tredje år. I Norge deltar om lag 300 skoler og 10.500 elever.
I 2022 er det planlagt at ca. 85 land verden over skal delta. Gitt den globale utbredelsen, er det interessant å observere den politiske uenigheten om den norske deltakelsen. Mens Senterpartiet ønsker å trekke Norge ut, vil Arbeiderpartiet beholde undersøkelsen. Det skjer ifølge Bringeland i en situasjon hvor de nasjonale myndighetene uansett driver sin egen politikk mer eller mindre uavhengig av testresultatene.
I et pågående forskningsprosjekt ved Institutt for pedagogikk (Policy knowledge and lesson drawing in Nordic school reform) har vi undersøkt hvordan PISA og andre liknende undersøkelser anvendes som referanser i norske utredninger og stortingsmeldinger om skole og utdanning.
Hvor viktig er egentlig PISA for byråkrater og eksperter som lager disse politiske dokumentene? Vil det gjøre en forskjell om Norge trekker seg ut av PISA?
[ Et eneste stort eksperiment, der barna våre er prøvekaniner ]
Det hersker ingen tvil om at PISA har bidratt med stoff til stortingsmeldinger og utredninger og hatt effekt på medienes omtaler av kvaliteten på norsk skole. Organisasjoner som OECD og International Association for the Evaluation of Educational Achievement (IEA) er hyppigere referert i dokumentasjon fra 2000-tallet, og PISA er den undersøkelsen som nevnes oftest blant alle de internasjonale undersøkelsene der Norge deltar. PISA har dessuten hatt støtte i de fleste politiske partier over mange år.
PISA-forskere har argumentert for at både undersøkelsen og fagkompetansen som utvikles i PISA er relevant for å gjøre undervisningen bedre. Men fordi resultatene ikke skiller mellom fylker, kommuner eller skoler, kan de ikke brukes til å sammenlikne disse. PISA egner seg derfor best til å vurdere reformarbeid og satsinger på nasjonalt plan.
PISA-undersøkelsen har gjort norsk utdanningspolitikk og skole mer kompetanse- og prestasjonsfokusert. Standardene i PISA har påvirket utforming av nasjonale læreplaner, og PISA-oppgavesett er blitt brukt som modell for tilsvarende oppgaver i nasjonale tester og norske lærebøker.
Likevel kan man ikke si at undersøkelsen er den eneste og beste forklaringen på at Norge har fått en evidensbasert utdanningspolitikk med økt fokus på målbare resultater.
[ Strømkrisen: Hvilke land har det gått galt med, Jonas? ]
En interesse for å underbygge reformer med data og empiri, evidens om du vil, kan spores helt tilbake til 1930-tallet i Norge – mer enn 70 år før Norge ble med i PISA-undersøkelsen. På 1930-tallet gjennomførte reformmakere kunnskapstester i skolen på tvers av kommuner, før de utformet nasjonale læreplaner.
Det var imidlertid først på slutten av 1980-tallet at det ble en tydelig forventning om å kvalitetssikre reformer på bakgrunn av internasjonale storskalaundersøkelser. Da ble undersøkelsen som etter hvert ble kalt TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) gjennomført. Bak undersøkelsen sto den internasjonale ekspertorganisasjonen IEA.
Den norske utdanningsrapporten til OECD i 1988, fortsatt lenge før PISA, melder om lavere kvalitet på grunn av latskap i utdanningssystemet og lave forventninger blant lærere og foreldre. Utgangspunktet var medieoppslag basert på ekspertuttalelser, og disse legitimerte en ny og mer omfattende satsing på evalueringsforskning.
I vår oversikt viser vi at Norge var tjue år senere ute enn Finland og Sverige når det gjelder deltakelse i de internasjonale evalueringene. Likevel er Norge det landet i Norden som deltar i flest internasjonale undersøkelser mellom 1964 og 2018.
For motstanderne er PISA blitt symbolet på internasjonal overkjøring av norsk skolepolitikk, men dette bildet er for enkelt.
Fra og med 1985, deltok Norge i 32 internasjonale undersøkelser, Finland i 26, Sverige og Danmark i 25 og Island i 15. Av de 32 undersøkelsene som Norge deltok i, utgjør PISA i alt sju undersøkelser. Men det er altså hele 25 andre som gjennomføres i samme periode.
[ Et halvt år med krig: – Dette tør ikke Vladimir Putin ]
I våre analyser av referanselistene i utdanningspolitiske dokumenter fra 2000-tallet, finner vi samtidig henvisninger til langt flere nasjonale undersøkelser enn de internasjonale. En stor andel av disse utgjør såkalt oppdragsforskning, betalt av nasjonale myndigheter. Denne oppdragsforskningen har eksplodert i omfang i løpet av 2000-tallet.
I Norge utføres denne forskningen av eksperter som til vanlig jobber ved universiteter og høyskoler eller i instituttsektoren.
For motstanderne er PISA blitt symbolet på internasjonal overkjøring av norsk skolepolitikk, men dette bildet er for enkelt. Skulle Senterpartiet få med Arbeiderpartiet på å trekke Norge ut av PISA, er det ikke sikkert det vil gjøre så stor forskjell for norsk utdanningspolitikk. Som vist blir utforming av politikken påvirket fra mange hold, lenge før PISA kom på banen.
PISAs innflytelse bør med andre ord ikke overvurderes.