Ukraina ber 23 europeiske land om å ta imot ukrainske barn som bor på barnehjem, bortsett fra Norge. Den ukrainske ambassadøren har ikke anbefalt at Norge blir mottakerland for foreldreløse barn. Grunnen er at norske myndigheter ikke kan garantere at barna blir sendt tilbake til Ukraina etter at krigen er over.
De henviser til Barnekonvensjonen og barns beste. «Det kan være barn som er veldig, veldig små når de kommer. Noen av dem er fra spedbarn opp til tre år. Da er det vanskelig å gi en garanti nå for at vi skal returnere dem, etter at de kanskje har vokst opp i Norge».
Barnekonvensjonen er glemt som argumenterende rettighet i barnas navn når krigende parter hensynsløst har skadet barnebefolkningen. Den har vært fraværende i Syria, Darfur, Armenia. I Jemen, Afghanistan i Georgia, Krim og Øst-Ukraina. Og nå i storkrigen etter Russlands angrep 24. februar, for mer enn en måned siden. Ingen avgjørende instanser har flagget Barnekonvensjonen.
Vi må derfor trekke den konklusjon at den tillegges liten eller ingen verdi.
[ Peder Kjøs om angst og depresjon: – «Ta deg sammen» er et begrep som vi ønsker vekk ]
Da blir det paradoksalt at man med stor iver flagger det relativt uhåndterbare begrepet «barns beste» i en forhåndsdiskusjon mellom norske og ukrainske myndigheter om sistnevntes returkrav gjeldende for barn på barnehjem som eventuelt midlertidig flyttes til Norge. Stridspunktet, slik vi har oppfattet det, og som gjør at saken står stille i øyeblikket, er et krav fra ukrainske myndigheter om at de skal alle tilbake til Ukraina etter at de har vært i Norge, foreløpig på ubestemt tid. På denne måten kan de, når tiden er inne, vende tilbake som ukrainske framtidsborgere i sin helhet – til sitt hjemland – forhåpentlig med «overgangsstønad» fra rike norske myndigheter.
Den norske beslutningen er etter vårt syn oppsiktsvekkende. I løpet av de siste årene har norsk barnevern og Norge fått kraftig kritikk fra Russland og mange østeuropeiske land, deriblant Ukraina, for ulovlig å ta barn ut av familier og beholde dem i Norge, selvfølgelig helt uberettiget for å kompensere for lave fødselstall i Norge.
Samtidig har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) dømt Norge for ikke å legge til rette for tilbakeføring av barn fra fosterhjem til foreldrene. Nå påberoper Norge seg Barnekonvensjonen og hensynet til barnet beste for å nekte barna tilbakeføring til hjemlandet.
Begrepet «barns beste» er ikke, oss bekjent, presist definert i noen offentlige dokumenter.
[ DNB får massiv kritikk etter å ha bedt kunder om å identifisere seg digitalt ]
Veien ligger da åpen for fantasifulle fortolkninger, som vi mener både EMK og Norsk Høyesterett (HR) har gjort. For oss som har kjempet for barns rettigheter i en mannsalder fremstår betydningen av barns beste noe tydeligere.
Man skiller ikke mellom «barns beste» og «barnets beste». Det er en misforståelse å tro at det er til barns beste at det bor på et sted som er bedre enn et annet sted. Det er selvfølgelig ikke slik at man flytter barnet til naboen dersom naboen har det bedre enn der barnet bor.
Man nekter ikke å tilbakeføre ukrainske barn etter krigen fordi det er bedre å bo i Norge enn i et krigsrammet Ukraina. Barns beste henviser til at hensynet til barnet skal trumfe andre hensyn, for eksempel hensynet til foreldrene eller politiske hensyn.
Således brøt Norge Barnekonvensjonen da man i 2016 nektet å slutte seg til tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen om barns rett til å klage på avgjørelser tatt av det offentlige med begrunnelsen fra utenriksminister Børge Brende: «Hovedårsaken til at Regjeringen ikke vil fremme forslag om norsk tilslutning til klageordningene er at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningen kan få for Norges politiske handlingsrom og en mulig rettsliggjøring av politiske spørsmål» og han utdyper dette ved at klageordningen er lite egnet for internasjonal prøving i enkeltsaker og utdyper at FNs barnekomité i mindre grad enn norske domstoler balanserer hensynet til barnets beste opp mot «andre viktige samfunnshensyn som blant andre innvandringsregulerende hensyn».
[ Gründere på den rette og gale siden: Brukte dommen til merkevarebygging (+) ]
Derimot kan forståelsen av «barnets beste» – dette spesielle barnets beste – føre til at barnet blir boende i Norge etter krigens avslutning på grunn av dette barnets spesielle forutsetninger. Det kan være at barnet har en spesiell tilknytning, kroniske sykdommer, skader av en eller annen art som kan utløse norske reservasjoner om tilbakeføring til Ukraina. Men dette vil handle om enkeltpersoner som kanskje i et begrenset tidsrom trenger ekstratiltak mens de andre får reise hjem. Det er altså innenfor «barnets beste» å bli enige med ukrainske myndigheter om ekstra støtte fra Norge eller med ekstra ukrainsk personale å tilbakeholde barnet.
Norge bør derfor garantere at enslige mindreårige fra Ukraina kan bli sent tilbake til hjemlandet etter krigen og individuelt vurdere om det er til beste for et barn å bli i Norge for kortere eller lengre tid, som i alle andre saker det barnevernet er inne i bildet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
