De siste ti årene har den digitale verden tatt steg på steg inn i barne- og ungdomsrommet og klasserommet. Der vi tidligere var mer opptatt av mobilhotell og hvordan hindre elevene i å bruke digitale medier på skolen, forventer vi nå at de skal være pålogget i stort sett alle fag.
Hva skjedde med personvernet i denne utviklingen?
Tankesmien Agenda har med et diskusjonsnotat og en paneldebatt satt søkelys på barns personvern, og spør hvor ansvaret bør ligge. Når skolen nå er blitt digitalisert i alle ledd, har vi da glemt personvernet? Og hvilken form for kontroll og overvåkning åpner vi opp for?
Ifølge rapporten til konsulentselskapet Bouvet, «Digitalisering i skolen, har vi glemt personvernet?», står skoleeiere og lærere i en skvis mellom å ønske en variert og pedagogisk riktig undervisning og personvernet til elevene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UQXDZX6AB5G5LAPRY4RK5JWP74.JPG)
Behovet for opplegg på nett har økt, og mye av kommunikasjonen har flyttet seg fra fysisk til nett. For å lette både en travel hverdag, og terskelen for at foreldre og elever skal kunne ta kontakt, har vi lærere tydd til løsninger som ikke alltid er gjennomprøvde.
Vi har skoleadministrative løsninger til for eksempel timeplaner og karakterer, læringsplattformer, læringsressurser på nett, samskrivingsprogrammer, chattesystemer, epost og sist, men ikke minst løsninger for kommunikasjon skole – hjem. Selv her skjer det fort brudd, foreldre og ikke minst elever tar kontakt på SMS, Facebook, Instagram og kanskje til og med Snapchat. Ikke av vond vilje, men fordi det er her de kommuniserer.
Personvernet brytes, men få ansatte i skole og barnehage vet hva de skal gjøre ved brudd på personvernet.
[ Kommentar: På sitt verste er NAV et system tuftet på mistenksomhet og mistillit ]
Mange av de populære appene som brukes i undervisningen, i beste mening, tjener på å høste kunnskap om elevene. Flere og flere kommuner får irettesettelser av Datatilsynet med tilhørende høye bøter, og lærere må legge bort verktøy de egentlig trenger i undervisningen.
Det er dessverre disse treparts-appene som ofte tilfører litt ekstra til undervisningen, treningsappen Strava i kroppsøvingen for eksempel. I tillegg er mange av de plattformene som brukes i skolen utviklet til voksne på kontor, eller til bruk på fritiden. Disse er invitert inn i skolen uten videre konsekvenstenkning, vi utsetter 600.000 av våre mest sårbare innbyggere for noe vi ikke vet konsekvensene av.
Når noe er for godt til å være sant, er det sannsynligvis det – også på nettet. Disse store selskapene må ha noe å leve av, og her høster de barns og unges personopplysninger. Og barn har et ekstra personvern etter FNs barnekonvensjon. Læreren har ansvar, men ikke mulighet til å fylle dette ansvaret. Selv om læreren bare vil elevens beste, mangler de altså kompetanse til å ta sikre valg.
Læreren gjør eleven til en vare.
[ En dag i skibakken snudde opp ned på livet til fem år gamle Anna og familien (+) ]
Det skal foretas risiko- og sårbarhetsanalyser. Når 356 kommuner og 11 fylker må ta disse analysene selv, tar det tid. Det tar bort den akademiske friheten til læreren, og det digitale – som er en del av hverdagen – blir en heft mer enn et pluss. Og da er vi inne på det igjen – at vi voksne hever en pekefinger i stedet for å lære de unge verktøy for å navigere i det.
De små kommunene med få ressurser blir dermed skadelidende.
Skolenes landsforbund ser en ansvarspulverisering som får alvorlige følger, og løsningen må komme raskt. Ansatte i skole og barnehage trenger en trygg digitalisering, og de må bygge tillit til de digitale tjenestene. Den beste løsningen for dette må være et nasjonalt testsenter som verifiserer og tester de ulike, digitale appene. Da får vi en nasjonal standard og nasjonale regler som både skaper bevissthet rundt avtalene som inngås, og som beskytter barns privatsfære. Dette vi hjelpe skolene til å ta riktige valg, og gi læreren den pedagogiske friheten tilbake.