Snart femti. Ferdig eller fabelaktig?

Bursdagen markerer nemlig mitt siste år som relativt attraktiv arbeidstaker. For på papiret er det alderen som teller.

I 1972 ble det født 64.260 barn i Norge. Disse bikker i løpet av dette året femti. Det var en liten dipp i fødselstallene året etter, da jeg ble født, men si at vi er omtrent like mange neste år. Og året etter. Det er ganske mange som da blir mindre interessante, samtidig som arbeidsgiverne skriker etter arbeidskraft. Kanskje problemet er at vi på grensa til gæmlis hører dårligere, og dermed ikke hører det angivelige skriket. Jeg har i hvert fall begynt å holde menyen og mobiltelefonen på en armlengdes avstand for å lese teksten. Dersom synet har begynt å svikte, skal du ikke se bort fra at hørselen er svekket også.

Det er liten interesse for å utvinne det grå gullet i arbeidsmarkedet.

Holdningene i det norske arbeidsmarkedet minner påfallende mye om holdningene vi fant i debatten om kvinners markedsverdi på sjekkemarkedet tidligere i vinter. Konklusjonen var langt på vei at kombinasjonen av kvinners fallende markedsverdi i henhold til alder og kvinners høye forventninger eller krav til ny partner, var uforenlig. På arbeidsmarkedet gjelder dette begge kjønn. Har du fylt femti, reduseres din markedsverdi år for år. Samtidig leser vi at arbeidsgivere skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Da høres det ut som at de oppfører seg som middelaldrende kvinner på sjekker’n. Desperate etter oppmerksomhet, misfornøyd med det de får. Det er liten interesse for å utvinne det grå gullet i arbeidsmarkedet.

[ Kjærlighetskrisa - åpent brev fra en med høy markedsverdi, men lite håp. ]

Den svenske journalisten og forfatteren Åsa Linderborg, her i Norge mest kjent som svensken i radioprogrammet «Svensken, Dansken og Nordmannen» på NRK, skrev en kronikk i NRK Ytring om at hun sier nei til å delta i TV-programmer fordi hun ikke vil vise hvor gammel hun har blitt. Hun er fire år eldre enn meg.

Selv fant jeg, eller det vil si min frisør, mine første grå hår allerede tirsdag 11. april 2006. Det vet jeg fordi jeg blogget om det tirsdag 11. april 2006. Så skjellsettende var det. Det var omtrent da bloggen «VamPus’ Verden» peaket, og alt annet raknet. Det er litt sånn det føles nå også. Samme frisør anbefaler nå å ta mørke striper for å få liv i håret, i motsetning til tidligere. Men hun anbefaler også å beholde noe av det grå, fordi naturlig er visstnok in. Åpenbart ikke på arbeidsmarkedet.

[ At det er noen der ute for alle er en av de største løgnene vi blir servert.  ]

Om vi ikke er attraktive på sjekkemarkedet eller arbeidsmarkedet, skulle man jo tro at det som går for å være kvinner i sin beste alder burde være en pengesterk kjøpegruppe som var attraktive for markedet. De fleste av oss har stabil økonomi, ungene har fløyet redet og vi er klare for nye opplevelser. Men nylig kjøpte jeg et ukeblad jeg tenkte passet for meg. Frisk start på det nye året, var den fristende tittelen på forsiden. Etter intervjuet av en kjent idrettsstjerne som nå er mer kjent som forretningskvinne med sin egen merkevare, tok det brått en annen vending. Mellom interiørtips, hverdagsmote og inspirerende treningstøy (!) var vanlige kvinner intervjuet om fødselsdepresjon, hvordan leve med en mann som fikk hjerneslag i ung alder, opplevelsen av å endelig få en diagnose etter å ha alltid følt seg annerledes, valget om å være åpen om diagnosen Parkinson og til slutt et intervju med en stjerne som hadde hatt traumeterapi. Sa noen en frisk start?

Er det rart vi blir utdaterte? Hvem er det som sier at det ikke går an å kombinere østrogentilskudd, hetetokter og generelt stive ledd med en interesse for samfunn, økonomi og arbeidsliv? Har vi bare gitt opp damer uten andre diagnoser enn å pushe femti?

[ Dessverre har ikke verden lenger noen Willy Brandt. ]

Så leser jeg anbefalingene for å holde meg oppdatert. For ifølge Senter for Seniorpolitikks undersøkelse blant ledere i arbeidslivet, gidder ikke alle arbeidsgivere å investere i alle arbeidstakere. Eldre får sjeldnere være med på kurs eller opplæring i arbeidstiden, og når ny teknologi eller nye arbeidsmåter skal innføres foretrekkes yngre arbeidstakere. En rimelig dårlig strategi, ettersom det blir færre av dem og flere av oss. Samtidig som de altså skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Seniorer og eldre arbeidstakere er fortsatt de gruppene som færrest ledere ville like å ansette, fortsatt ifølge Senter for Seniorpolitikks undersøkelse. De samme lederne som svarer på denne undersøkelsen er vel snart er å finne i samme aldersrubrikk som meg. Og vil da lure på hvorfor ikke de er attraktive for nye lederstillinger eller blir kalt inn til intervju.

Da er det et paradoks at de selv er med og skaper en organisasjonskultur som foretrekker unge, sultne karrierejegere. Disse vil igjen snart bli ledere som velger yngre medarbeidere enn seg uansett hvilken kompetanse stillingen egentlig trenger. Kanskje er det ikke eldre arbeidstakere som ikke hører godt nok som er problemet, men heller ledersjiktet i norsk arbeidsliv som ikke lytter til sine faktiske behov og planlegger for fremtiden.

[ Nødvendige varer som brød og melk handles selvsagt ikke på børsen, men strøm må hvermannsen på børs for. ]

Det får være en fattig trøst at ifølge en undersøkelse som cvapp.no har gjort, har 54 prosent av de som er 40 år og eldre blitt utsatt for aldersdiskriminering. Så da har jeg vel strengt tatt vært ferdig siden fylte førti. Da dropper jeg femtiårskrisa, registrerer jeg domenet snartfemti.no. Det må da finnes et marked for at aldrende bloggere kan bli influensere. Femti og fabelaktig!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen