Russland har samlet enorme troppestyrker ved grensen mot Ukraina, både på eget territorium og i diktaturet Hviterussland der det gjennomføres store, felles militærmanøvrer. NATO flytter på sin side skip, fly og tropper nærmere Russlands grenser. Ukraina rustes voldsomt opp, og amerikanske spesialstyrker er for lengst på plass i landet. Ingen vet hvor dette ender. Et gode er at partene snakker sammen, både Russland-USA og Russland-NATO. Men et åpent spørsmål er om de forstår hverandre.
Dessverre har ikke verden lenger noen Willy Brandt.
Vi ønsker å se NATO som en fredelig, demokratisk og defensiv allianse med forsvar av eget territorium som oppgave. Slik er det ikke. Da den kalde krigen tok slutt, fryktet våpenindustrien for sine markeder og militære ledere for sine jobber. Det var da man lanserte et nytt slagord for NATO: «Out of area or out of business». Det åpnet for krig på Balkan, i Irak, Libya, Afghanistan og Syria. Flere av dem ulovlige fordi de manglet FN-mandat eller strakk mandatet lenger enn det var ment. Og mens den østlige forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst og den daværende Sovjetunionen trakk sine tropper ut av Øst-Europa, rykket NATO inn med sine styrker og sine våpen.
Russerne hadde all grunn til å føle seg lurt. Professor emeritus Ola Tunander dokumenterer i en artikkel i Klassekampen hvordan Vestens fremste utenriksministere og regjeringssjefer forsikret at NATO ikke ville rykke østover. «Ikke en tomme», sa USAs daværende utenriksminister James Baker. For russerne var løfter og håndslag betraktet som bindende. Men de manglet den demokratiske erfaring som sier at et politisk løfte som ikke er nedfelt i en traktat, ikke gjelder lenger enn til neste valg. Da Bill Clinton på 1990-tallet overtok etter George H.W. Bush, lå Øst-Europa åpent for framrykking. Et Russland som strevet med å komme seg på beina, maktet ikke annet enn svake protester.
[ Skulle NATO tvinge 100.000 russere til å tre av i øst, hva stopper dem fra å rykke fram igjen? ]
Tabben som ble gjort, var at vestlige land betraktet slutten på den kalde krigen som en militær seier. Russland ble behandlet som en slagen fiende. Man valgte militære løsninger framfor politiske. NATO framfor OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Dermed ble muligheten for en felles fredsordning skuslet vekk, noe som åpnet for de motsetningene som i dag preger forholdet mellom Russland og Vesten: Gjensidig mistillit.
Det er lett å forstå riktigheten av at ethvert land har rett selv å bestemme sin sikkerhetspolitikk og velge sin egen alliansetilknytning. Men det oppstår et problem når dette bare gjelder for den ene parten. Noen av oss husker med gru hva som skjedde da Cuba i 1962 gjorde bruk av retten til å velge allianse, og verden i noen dager vaklet på stupet av en utslettende atomkrig. Ingen tror vel heller at USA noen gang vil innrømme Mexico og Canada slike rettigheter.
[ Krigens kanskje grusomste øyeblikk var et gemyttlig møte mellom 15 menn i en villa utenfor Berlin. ]
Russland føler seg omringet av en militærallianse de slett ikke oppfatter som så defensiv som det vi ønsker å tro. Men russerne ber ikke akkurat om tillit. Krim ble annektert. Russiske styrker har bidratt til opprøret øst i Ukraina. President Vladimir Putin ønsker å gjenopprette Russland som en global supermakt, blant annet med kraft av sine atomvåpen. Det gir all grunn til uro. For Russland går det en grense ved NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Han har også truet med militære mottiltak. Det er ikke gitt at det betyr militær invasjon. Det kan like gjerne bety enda sterkere atomopprustning og utplassering av nye, superraske raketter rettet både mot Ukraina og mot vestlige land.
Den overhengende faren ved en opprustning som den vi nå ser, er krig ved en misforstående. At man snubler inn i en krig ingen egentlig ønsker, og ender med en opptrapping ingen evner å kontrollere. Utplassering av nye raketter korter ned varslingstiden, og gjør situasjonen mye mer ustabil. Jeg minner om forskningsraketten som ble skutt opp fra Andøya i januar 1995, og som på hengende håret hadde utløst en tredje verdenskrig. Og det på et tidspunkt da forholdet mellom partene var langt, langt mer avspent enn i dag.
[ 20 år etter at hun døde, har Astrid Lindgren fortsatt noe å lære både små og store. ]
Våpenindustrien var bekymret da den kalde krigen var over. Det er den ikke lenger. Mens pandemien har lagt en demper på en rekke andre områder, fortsetter våpenindustrien sin eventyrlige sterke vekst. Fra 2019 til 2020 økte de globale militærutgiftene med 2,6 prosent til ufattelige 1981 milliarder dollar ifølge Sipri, det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm. Tallet er så stort at det egentlig er ufattelig. Men en brøkdel av dette kunne fjernet all nød og fattigdom i verden. I 1961 advarte USAs avtroppende president og tidligere general Dwight D. Eisenhower mot samrøret mellom «det militær-industrielle kompleks» og militære og politiske ledere. Han har fått mer rett enn selv han kunne ane.
Det som trengs, er at begge parter tar noen skritt tilbake, og gjør et forsøk på å forstå motpartens synspunkter. Og ikke minst: Innse at sikkerhet bare kan oppnår i fellesskap. Når en part prøver å oppnå sikkerhet på bekostning av motparten, betyr det økt usikkerhet for begge. Det trengs statsmannskunst. Det trengs statsmenn med visjoner og vilje til å finne nye løsninger som begge parter kan si seg tilfreds med. Dessverre har ikke verden lenger noen Willy Brandt.