Debatt

De glemte ungene

Nå klarer jeg bare ikke være stille lenger.

Jeg er møkk lei av å høre: «dette har vi ikke ressurser, eller penger til», skriver Kristine Larsen, Mamma og FAU-leder.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har fulgt skolen og hjelpeapparatet tett gjennom mange år, både som politiker og som mamma. Det er på tide å heve stemmen om fortvilelse, håp, sinne, maktesløshet og bekymringer som følger med når en har barn som trenger et ekstra tilbud for at deres skolehverdag og liv skal fungere best mulig.

Dette vet jeg gjelder mange av oss, for historiene er de samme fra mange foresatte jeg møter på min vei.

Hjelpen er mangelfull, og ungene er de som taper i det lange løp. Slik kan og skal det ikke være i fellesskolen eller samfunnet. Nå ber jeg deg som leser om å ikke ta det som kritikk av de ansatte i skolen, det er systemene rundt og de politiske prioriteringene som ikke er gode nok.

Fra en sender barnet sitt på skolen i første klasse har en som foresatt forventninger om at de skal bli ivaretatt på best mulig måte ut fra deres mestringsnivå, og vi ønsker alle at barna våre skal ha et størst mulig læringsutbytte av å være på skolen.

Slik er det ikke for alle.

Kristine Larsen, Mamma, FAU-leder og medlem av Arbeiderpartiet.

Dette handler i aller høyeste grad om hvor du har postadresse og hvilke politiske og administrative prioriteringer som gjøres i den kommunen en er bosatt i. En forholder seg til de lovpålagte oppgavene, men mange kommuner klarer ikke å levere på disse tjenestene i skolen og det som må være av støttetjenester rundt for barn og unge med sammensatte problemstillinger.

Det jeg tar til orde for er alle barna med ulike diagnoser som ADHD, OCD, dysleksi, Tourettes syndrom, autismespekterforstyrrelser eller andre sammensatte vansker.

Min erfaring og de historiene som fortelles fra pårørende er at hjelpen er mangelfull, samhandling er mangelvare og forståelsen for problemstillingene er ikke til stede hos apparatet som skal hjelpe disse menneskene. Mange foresatte gir opp underveis i kampen mot det offentlige som ikke stiller opp for dem som trenger det mest.

Jeg har selv kjent på hele registret av følelser i denne sammenhengen. Det er utmattende å være så frustrert og fortvilt over at systemene rundt ikke fungerer.

Som foresatt til barn med slike utfordringer har en egentlig nok med å være den som skal ivareta barnet på best mulig måte. En har ofte ikke tid og krefter til å gjøre alle purringer og oppfølging av hjelpetjenester både i og utenfor skolen som ikke fungerer eller klarer å samhandle med hverandre. Denne oppfølgingen er heldagsjobb!

Her er det som er problemene og som det burde gripes tak i umiddelbart.

I skolen er kunnskapen til de ansatte mange ganger lav rundt barn med slike sammensatte utfordringer. Da forsterkes også problemene rundt de barna som trenger det mest fordi de ikke håndteres slik de burde. Veiledning og opplæringen av de som skal ta vare på ungene er rett og slett for dårlig ute på den enkelte skole.

Det må stilles krav om kompetanse til de som skal jobbe med og rundt disse barna slik at en er sikker på at disse blir ivaretatt slik dem skal. Jeg har møtt altfor mange kontaktlærere, faglærere, assistenter og andre som ikke har nødvendig kompetanse om hvordan en skal jobbe med slike barn. Disse ungene kan ikke bare ta seg sammen, det funker ikke slik. Det har aldri fungert slik og det kommer aldri til å gjøre det, heller!

Disse ungene er ikke en salderingspost på et kommunalt eller offentlig budsjett. De skal ikke overlates til ufaglærte eller ansatte som ikke har fått den nødvendige opplæring eller veiledning i å jobbe med og rundt dem. Dette handler like mye om helsen som opplæringen til det enkelte barn, da må en ha fagfolk som kan begge delene.

De samme barna trenger også ofte hjelp på fritidsaktiviteter, i BUP-systemet og i hjemmet for at de skal kunne ha det best mulig ut fra sine forutsetninger. Disse tjenestene må da snakke med hverandre og familiene. At denne samhandlingen skal fungere kan ikke være ene og alene den foresatte sin oppgave.

De tjenestene som skal jobbe med barn og unge med sammensatte utforinger må sette seg sammen rundt bordet og si hva de kan gjøre for den enkelte. Så må det være en person som holder i koordineringen mellom tjenestene, og som har fullmakter til å si hvem som er ansvarlig for hva og når. Mange venter i månedsvis på koordinering og samhandling mellom enheter og tjenester, eller får rett og slett aldri hjelp.

Hvordan dette apparatet rundt fungerer er ulikt fra kommune til kommune.

Jeg bor i Ullensaker, men har erfaring fra både Hadsel og Tromsø. Alle kommunene gjør dette på ulik måte. Er nesten som å spille bingo med postadressen din ut fra hvilken hjelp og hvilke tilbud en skal få både i skolen og det som må legges til rette for utenfor skolen.

Dette må det ryddes opp i, det er et politisk og administrativt ansvar for både kommunene og staten. Jeg er møkk lei av å høre at «dette har vi ikke ressurser, eller penger til». At ressursene til å ta vare på ungen min eller andres ikke finnes i skolen eller hjelpeapparatet er skoleeiers, kommunene og politikerne sitt ansvar. Det ansvaret er det på høy tid at noen tar nå. Jeg finner meg ikke i å bli fortalt lenger at vi ikke har ressurser til å ivareta barnet ditt.

Spørsmålet alle bør stille seg er om en har råd til å la være?

Nå er det på høy tid å ta ansvar for de glemte ungene som ramler mellom alle stolene. Det er nok nå!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt