For tykk til å være transperson

Selv om man de siste årene har begynt å snakke stadig mer om kropp og kjønn og hvordan normer for kropp og kjønn påvirker oss, opplever likevel transpersoner at de må opptre som hypermaskuline eller hyperfeminine for å «passere» som «kjønn nok» av storsamfunnet og det offentlige helsevesenet. Og i dette ligger også forventningen om å være konvensjonelt vakker – og slank.

Vi vet at samfunnet har en generell negativ holdning mot tykke kropper.

Dette ser vi i den offentlige debatten, i kommentarfeltet og ikke minst kjenner vi som er tykke dette på kroppen i det daglige. Vi lever i en stigmatisert kropp vi er lært opp til å hate, helt fra vi var små. Og det stigmatiserende blikket følger oss i det daglige. Forskningen viser at det er vanskeligere for tykke mennesker å få jobb, vi tjener dårligere enn slanke, vi mistros i overgrepssaker grunnet størrelse, vi lever med psykisk vold og vi dør fordi helsevesenet ikke tar helseplagene våre på alvor.

Tykkhet blir gjort til et moralsk problem, vi blir beskyldt for å ikke ha kontroll over vår egen kropp og størrelse. Kroppsvekten blir et barometer for hvor mye respekt samfunnet ønsker å gi oss. .

Som om ikke dette var nok, som tykk transperson blir situasjonen verre.

[ Debatt: Det aner meg hvordan det fremstår når en trygda kroniker ber om retten til å føle seg krenka ]

Diagnosen kjønnsinkongruens som utløser rett på hjelp fra det offentlige, men er knyttet til et krav om BMI under 30. Ifølge Rikshospitalet, som det eneste offentlige behandlingstilbudet, er alt over denne grensen «absolutte kontraindikasjoner for kirurgi».

Ikke alle som henvises til Rikshospitalet ønsker kirurgi, men alle må likevel oppfylle det samme BMI-kravet. I praksis betyr dette at for mange er vektkravet en effektiv blokkering for i det hele tatt å få komme innenfor døren.

Rikshospitalets begrunnelse er oppsiktsvekkende: resultatet av annen støtte/hjelp vil ikke bli særlig estetisk pent om en er tykk. Det skaper et inntrykk av at medisinske eksperter opptrer som smakspoliti. Dette underbygges av at BMI er grundig kritisert innen medisinsk forskning, som en dårlig indikator på helse. Den er ikke justert for verken kjønn eller alder og ble utviklet for 200 år siden av en mann som først og fremst var ute etter en matematisk formel for å si noe om sammenheng mellom kroppens høyde og vekt.

Rikshospitalets grense på BMI 30 virker dessuten vilkårlig.

Private behandlere i Norge, og i utlandet, opererer gjerne med en høyere grense for kirurgi og hormonbehandling. Her er det også mer fokus på å individuelt vurdere hva som er best og tryggest for hver enkelt transperson. Dette har i praksis ført til at transpersoner innenfor BMI-grensen får dekket nødvendig helsehjelp av det offentlige, mens transpersoner over BMI-grensen må betale det selv.

Diagnosen er viktig for transfolk. Det handler om å få anerkjennelse for at den inkongruensen man gjerne har kjent på i så mange år er reell. Det er nøkkelen til å kunne gjøre noe med det. Å bli avvist slik Rikshospitalet gjør, av estetiske grunner kan være svært problematisk.

Fordi behandlingskravene er så strenge velger mange, uavhengig av kjønn, å gjennomføre risikable slankeoperasjoner i håp om at både helsevesenet og samfunnet for øvrig skal ta dem på alvor.

[ En dag i skibakken snudde opp ned på livet til fem år gamle Anna og familien (+) ]

Når vi vet at transpersoner er en høyrisikogruppe for å utvikle spiseforstyrrelse og med det i mange tilfeller går opp i vekt, samt at BMI ikke er et godt system for å måle helse er det underlig at helsevesenet ikke ser ut til å se sammenhengen eller gjøre opprør mot egen praksis.

Det er mange grunner til at folk utvikler spiseforstyrrelser, men ofte er en spiseforstyrrelse et symptom på noe annet. Det betyr at for noen blir spiseforstyrrelsen en mestringsmekanisme, og en måte å takle minoritetsstress, traumer og psykisk vold de eventuelt har opplevd grunnet sin identitet på.

Spiseforstyrrelsen kan også ha som hensikt å skape mer maskuline eller feminine kjønnsuttrykk og med det passe inn i de «idealene» vi har skapt for kjønn.

I tillegg opplever mange transpersoner at de i utgangspunktet har et vanskelig forhold til egen kropp, og spiseforstyrrelsen blir med det en måte å opprettholde selvhatet rundt egen kropp.

Kravene vi stiller til transpersoner og deres sosiale kjønn er strengere enn de kravene vi stiller til cispersoner, fordi transpersoner allerede bryter med den sosiale sannheten når det kommer til kjønn. Selv den mest feminine eller maskuline transpersonen vil trolig oppleve å bli stilt spørsmålstegn ved, og særlig dersom vedkommende ikke ber om unnskyldning for sin egen eksistens.

Både som tjukk og som transperson pålegger samfunnet deg et ansvar om å forandre deg nok til at ingen lenger føler behov for å hetse eller diskriminere deg, samtidig som du selv må «innrømme» og bekrefte det alle tror de vet. At det å være transperson er et helvete og at alle tjukke mennesker drømmer om å bli tynne. På den måten står den sosiale sannheten urørt, og folk kan gå videre uten å måtte stille spørsmålstegn ved sine egne holdninger.

[ Kaveh Rashidi: – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg (+) ]

Dersom du er tykk transperson opplever du med andre ord en dobbel stigmatisering, som kan gi alvorlige konsekvenser for livskvaliteten. I tillegg til at mye av hatet mot spesielt transkvinner knyttes til ideen om den «store, tykke, hårete mannedamen». Dette ble eksempelvis svært tydelig da Bergens Tidende nylig skulle bestille illustrasjon om transkvinner i garderoben.

Dette er mennesker som bryter med normen, men som må ta del i den diskriminerende retorikken og innfinne seg med samfunnets forventninger for å bli tatt på alvor.

Vi oppfordrer med dette helsevesenet til å ta i bruk den kunnskapen som allerede foreligger om helse og vekt, kjønn, tilhørighet og livskvalitet, i møte med transpersoner som søker deres hjelp. Det er kun gjennom å øke sin kompetanse at ansvarlige eksperter kan forvalte sitt ansvar for menneskers liv og helse på en etterrettelig måte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen