Debatt

Hvilke land blir Talibans partnere?

USA har avsluttet krigføringen, men vil likevel være en faktor i fortsettelsen.

Taliban tok over presidentpalasset i Kabul 15. august. «Et statsbærende Taliban må ha statlige partnere», skriver Sverre Lodgaard. En rekke land har interesser i landet.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Målsettingen var å hindre terror mot USA, ikke nasjonsbygging og demokrati, sa Joe Biden. Utenriksminister Anthony Blinken sluttet seg til. Dette er ikke Saigon, sa han. «Oppdraget har vært en suksess».

Dette er nytale. For i løpet av 20 år har USA brukt 1.300 milliarder kroner på å bygge Afghanistan, mer enn Marshall-hjelpen til Europa etter andre verdenskrig, justert for inflasjon. Aftenpostens Christina Pletten gir en talende beskrivelse av pengestrømmen: «For hver sluse pengene skulle forbi, ble strømmen litt spinklere, og innen den nådde bunnen var den helt tørket ut». Når det manglet lønninger, måtte soldatene ty til bestikkelser fra lokalbefolkningen. Korrupsjonen var ellevill.

Uttrekkingen har likevel sin innlysende logikk, elendigheten til side. USA må riste av seg «de evige krigene» i Midtøsten og konsentrere seg om den overordnede nasjonale interessen, som er maktkampen med Kina.

For to år siden publiserte The Washington Post de såkalte «Afghanistan papers», i en parallell til Daniel Ellsbergs offentliggjøring av «Pentagon papers» under Vietnamkrigen. Begge viste at administrasjonen førte folk bak lyset ved å skjønnmale situasjonen. I Afghanistan har Norge vært en god alliert, som det heter, i alle disse årene. Nå er det tid for ettertanke. Én av dem må være at det er sunt med en kritisk innstilling til stormakter, USA ikke unntatt.

Hvis Taliban mener alvor med sine erklærte forsetter – inkluderende styre, utdanning for kvinner, friheter for folket (i rammen av sharialovene), ro og orden – må de gi landet et noenlunde fullverdig statsapparat. Noen har pekt på Iran i den forbindelse. Den iranske staten er islamsk, og det skal også den afghanske være. I Iran er øverste leder en garantist for dette, og kanskje passer Talibans leder Haibatullah Akhundzada i en tilsvarende rolle. Storayatolla al Sistani i Irak representerer en annen modell. Han mener de religiøse lederne bør overlate den daglige politiske dont til andre. Et annet spørsmål: Blir det plass til maktfordeling, valg og litt demokratisk praksis?

En skal ikke gå langt i spekulasjoner om styreformen for å skjønne at dette må bli en spesifikk afghansk konstruksjon gitt kompleksiteten i det etniske, militære og politiske landskapet. Iranerne er også alene om sitt system. Og Taliban henter inspirasjon fra mange hold.

Et statsbærende Taliban må ha statlige partnere. Kineserne blir viktigst. De virker som en magnet i kraft av sin økonomiske styrke og har betydelige interesser i Afghanistan. De vil ha stabilitet for sitt gigantiske silkevei-program, og Afghanistan ligger midt i løypa for videreføringen av det. De er interessert i kobber og jordmetaller, som Afghanistan har mye av. Både Kina, Russland og Iran pleier kontakten med Taliban for å utnytte det tomrommet USA etterlater seg. Geopolitisk kan de vinne på det – alt avhengig av hvordan Taliban beter seg.

Sentral-Asia var lenge en bakevje i det internasjonale samkvemmet. Infrastrukturprogrammene endrer på det. I tillegg til silkevei-prosjektene investerer India i en havn i det sørøstlige Iran (Chabahar) og en transportrute derfra til Astrakhan i Russland med avstikkere til Afghanistan og Sentral-Asia. På den måter kommer de rundt Pakistan. Afghanerne kan bli innlemmet i en region i rask utvikling.

Russland er alliert med Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan, har baser i de to sistnevnte, og oppgraderer nå sitt nærvær der. De ser dette området som sin interessesfære, men utfordres av den kinesiske pengemakten. Konfliktstoffet er åpenbart, men hovedsaken for begge er å holde USA ute.

Mange land har interesser i og rundt Afghanistan. Kart: Dagsavisen

I et mangfold av kryssende og sammenfallende interesser er bekjempelse av terror, ekstremisme og narkotika en tydelig fellesnevner. De oppgavene har en institusjonell forankring i Shanghai Cooperation Organization (SCO). SCO er 20 år gammel og har 9 medlemmer: De opprinnelige 6 (Kina, Russland og stan-landene unntatt Turkmenistan), India og Pakistan (fra 2017) og nå også Iran.

De russiske bekymringene knytter seg primært til Tsjetsjenia, Dagestan og de verdslige diktaturene i stan-landene. Kina frykter terrorangrep i Xinjiang fra uigurer og andre med tilholdssted i Afghanistan (de har en 20 mil felles grense). India er opptatt av kontrollen med sin del av Kashmir. Iran har vært utsatt for terrorangrep flere ganger og er dessuten plaget av en flom av narkotika fra nord. Afghanistan er observatør til SCO og har lenge søkt medlemskap. Nå har søknaden fått en ny og annerledes aktualitet.

Innbakt i alt dette ligger spørsmålet om internasjonal anerkjennelse av det nye regimet i Kabul. Det avhenger først og fremst av Taliban selv, men også av SCO-landenes evne og vilje til å fremme spørsmålet. Blir det fart i det vil det til slutt ende i FN. Foreløpig er alle avventende.

Så snart dramatikken på flyplassen i Kabul er over, vil oppmerksomheten vende seg mot hverdagslivet under det nye styret. Hvis Taliban virkelig går for en snuoperasjon i tråd med de første presseuttalelsene vil nedturene likevel bli mange, særlig sett fra vår kulturkrets. For så store ambisjoner i et så broket farvann må nødvendigvis bli en tornefull reise. Mange vil ikke ha tålmodighet med de nye makthaverne, og mange vil ikke ønske dem vel heller.

USA har avsluttet krigføringen, men vil likevel være en faktor i fortsettelsen, for utviklingen i regionen er en del av rivaliseringen med Kina.