En helt privat erfaring

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) arrangerte for noen uker siden et seminar om en studie i forbindelse med terrorangrepene 22. juli 2011. To i panelet, begge overlevende fra Utøya, snakket blant annet om koblinger til opplevelsen i hverdagen og at disse koblingene ikke alltid er åpenbare eller virker logiske, verken for dem selv eller for andre. Som overlevende etter terroren er det lett å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen.

Terroren blir mer kompleks for hvert år som går. Den har en tendens til å mutere og dukke opp i nye varianter, i all hovedsak gjennom ulike koblinger i hverdagen og som en integrert del av andre opplevelser. Det eneste jeg med ganske stor sikkerhet kan si etter ti år, er at det ikke alltid er så lett å vite forskjellen på å takle ettervirkningene av å ha blitt utsatt for et terrorangrep, og det å bli voksen.

Helt siden angrepene har jeg hatt et stort behov for å både plassere og parkere Utøya en gang for alle. Men hjernen, og særlig kroppen, fungerer dessverre ikke alltid slik. Det man kan kalle typiske PTSD-symptomer, som årvåkenhet og beredskap, kommer også til uttrykk i situasjoner i hverdagen som det er vanskelig å linke opp til opplevelsen på øya. Jeg tror at opplevelsen av livsfare kan virke som en forsterkende faktor opp mot «normale» følelser som hører til livet, som for eksempel stress, sorg og ensomhet.

Når vi har snakket om 22. juli det siste tiåret, er det den kollektive dimensjonen ved angrepene som har stått i sentrum. Det er ikke så rart. Når det skjer store, alvorlige hendelser, vil det naturlig oppstå et behov for å finne en felles fortelling. Ti år etterpå vet vi likevel at det er ulike oppfatninger av fortellingen om og forståelsen av 22. juli i befolkningen. Dette har også blitt aktualisert gjennom debatten rundt et politisk oppgjør med gjerningsmannens tankegods.

Mange av de berørte som er ute i offentligheten har måttet tåle tøffe anklager, hets og trusler. I tillegg til beskyldninger om å dra 22. juli-kortet. Når de berørte for ofte har måttet «rettferdiggjøre» sin deltakelse i debatten, blir bevisbyrden i altfor stor grad lagt på feil personer. Jeg vil hevde at summen av dette har vært med på å skape til dels urimelige forventninger til de berørtes opptreden i den offentlige samtalen.

Jeg tror dette er en av grunnene til at vi har snakket mindre om de personlige erfaringene alle berørte gjorde seg den dagen, og hvordan det har påvirket den enkelte i hverdagslivet. Dette har også andre grunner. Det handler om noe som både føles og er veldig privat. Noe som kan være vanskelig nok å finne et språk for selv i nære relasjoner. Det er viktig å påpeke at dette selvsagt også er overførbart til andre vanskelige ting man opplever, både med og uten terror i bagasjen. Jeg vil likevel påstå at en hendelse som 22. juli er svært relevant når vi diskuterer forbindelsen mellom det kollektive og private. Mange ble berørte, men det var den enkelte som ble rammet.

De som befant seg på Utøya den dagen var og er, sett bort ifra en noe mindre spredning i alder, like ulike som resten av befolkningen. Noen var på sin tiende sommerleir, mens andre var på øya for første gang. En del hadde en stor del av sitt nettverk i organisasjonen, mens andre hadde en løsere tilknytning til ungdomspartiet.

Etter 22. juli ble mange værende i organisasjonen, men det var også en del som av ulike årsaker gikk ut. Enten aktivt eller mer ubevisst. De fleste befant seg enten på tampen til eller i startfasen av voksenlivet, som innebærer store endringer også når man ikke har opplevd et stort traume.

De berørte både var og er veldig forskjellige. I tillegg til de overlevende på Utøya, blir gruppen enda mer sammensatt når de overlevende etter bomben i regjeringskvartalet, alle etterlatte, pårørende, venner og frivillige tas inn. Offentlighetens fokus har i mindre grad vært rettet mot disse gruppene, men de skal og må vite at deres private erfaringer er en sentral del av historien om og etter 22. juli.

Med unntak av den umiddelbare tiden etter terroren, følte jeg meg i etterkant fremmedgjort fra det jeg opplevde som et svært ensidig ordskifte. Et ordskifte som var preget av det kollektive med store ord og klisjeer. Etter en stund ble fremmedgjøringen jeg følte til den offentlig debatten mindre. Det er likevel ikke utenkelig at en del har følt på og vil føle på noe av det samme, hvis de opplever at deres personlige erfaringer ikke er en tilstrekkelig del av historien om 22. juli. Et åpenbart poeng er å oppsøke samt få tilgang på nødvendig og riktig helsehjelp. Men debatten kan ikke reduseres til å handle kun om helsevesenets rolle.

I det bredere ordskiftet, er det å insistere på den individuelle erfaringen en anerkjennelse av hva hver enkelt opplevde den dagen, og i alle dagene etterpå.