Debatt

Kapitulasjon for diktaturet

Vi skal selvsagt samarbeide med Kina. Men vi bør heller ikke bli truet til lydighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Stortinget vegrer seg mot å komme Nobelkomiteen til unnsetning for å sikre at Nobelinstituttet kan bli værende på norske hender, melder Dagens Næringsliv.

To uttalelser i den forbindelse viser hvor forvirret og underdanig deler av det politiske miljøet og pressen er blitt av kinesernes aksjon mot Norge, fordi Nobelprisen gikk til Liu Xiaobo.

Medlem av Stortingets presidentskap, Morten Wold, sier at Stortinget ikke kan gi Nobelkomiteen økonomisk støtte fordi «vi har jo Nobelprisen til den kinesiske dissidenten friskt i minne».

Hege Ulstein, har en alternativ reaksjonsmåte. Hun skriver:

«Hvis Stortinget ønsker å understreke mangelen på koblinger mellom styresmaktene og fredsprisen, er det mye annet de kan gjøre (..) De kan for eksempel la være å utnevne folk som fortsatt sitter på Stortinget til komitemedlemmer, slik de gjorde med Thorbjørn Jagland».

På hver sin måte kapitulerer de for det kinesiske diktaturet: Stortinget skal frasi seg ansvaret det påtok seg da det i sin tid sa ja til å sørge for å dele ut en Fredspris fordi kineserne ble sinte. Stortinget skal ikke lenger stå fritt i velge den de mener er best til å sitte i komiteen fordi kineserne og andre diktatorer kan bli sinte igjen.

Det alvorligste med disse betraktningene er at man synes ikke å ha forstått at det kinesiske diktaturets natur og at dets maktutfoldelse overfor Norge er en del av et større bilde vi nå ser internasjonalt. Kineserne ble ikke sinte fordi prisen ble delt ut av en komité som hadde en tidligere statsminister som leder.

Kineserne ble sinte fordi komiteen delte ut prisen til Liu Xiaobo. Noe slikt ville de ikke ha noe mer av.

De hadde blitt like sinte selv om komiteen var ledet av en helt ukjent ekspert helt frikoblet fra det politiske miljøet. De brukte denne tildelingen til å vise sin makt for å signalisere til hele verden at alle som står i deres vei kan vente seg samme behandling.

Derfor: å bruke kinesernes reaksjon på fredsprisen til Liu Xiaobo som rettesnor for hvordan Stortinget skal behandle Nobelkomiteen, er en farlig vei å gå. En tryggere vei er å stå ved det oppdraget Stortinget påtok seg med bakgrunn i Alfred Nobels testamente.

Journalister og politikere burde fortelle kineserne at vi i et demokrati har noe som kalles uavhengige institusjoner. Vi har personer som tar sitt mandat alvorlig; som opptrer uavhengig når mandatet tilsier det. Utdelingen av Fredsprisen til Liu Xiaobo viste akkurat det.

Jeg ser med glede at Høyre og Senterpartiet ikke aksepterte den kinesiske logikken som dessverre altfor mange i Norge kapitulerte for, da de nylig oppnevnte nye medlemmer til Nobelkomiteen. Høyre nominerte Kristin Clemet, tidligere statsråd og gift med en fremtredende stortingsrepresentant for Høyre. Senterpartiet nominerte sin tidligere partileder, tidligere statsråd og en tid fungerende statsminister.

Det er tid for Norge å rette ryggen. Vi skal selvsagt samarbeide med Kina, verdens mest folkerike land. Et slikt land kan ikke boikottes. Men vi bør heller ikke bli truet til lydighet, eller bli forledet av prinsippløse samfunnsaktører til å underkaste oss.

Mer fra: Debatt