Debatt

Norge skaffet kartene

Det er ikke noe mystisk at de nazistiske angriperne visste nøyaktig hvor de skulle 9. april. Dessverre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen 11.4. forteller bibliotekar Anders Kvernberg at Nasjonalbiblioteket har kjøpt tilbake 382 britiske og tyske kart over Norge fra krigstiden. Det er kanskje ikke så overraskende at britene fikk kjøpt slike kart av Norge før 9. april 1940.

Men at også det nazistiske Tyskland fikk kjøpe slike kart er et tankekors.

Helt siden 1938 hadde den tyske militære etterretningstjenesten jobbet med å skaffe kart over Norge. Særlig etter krigsutbruddet i september 1939 flommet bestillingene inn til det halvmilitære NGO om å etterkomme den store etterspørselen. Til slutt var man utsolgt.

På militært hold var man klar over hva som skjedde, men så gjennom fingrene med det.

Opplysninger viser hvor lite alvorlig norske myndigheter så på en tysk angrepstrussel. De tyske skipene som gikk inn i norske farvann natten mellom 8. og 9. april 1940, manøvrerte etter norske sjøkart, som var innkjøpt helt lovlig i Norge kort tid i forveien. De tyske styrkene som kort tid etter satte seg i bevegelse innover i landet, hadde operasjonskart produsert etter norske gradteigskart.

Firmaet Dietrich Reimer, Berlin, og Deutsches Seekarten-Berichtungs-Institut, Hamburg sto for innkjøpene. Bestillingene gikk den første tiden direkte til NGO. Allerede 2. mai 1938 informerte NGO Forsvarsdepartementet og Generalstaben om at store tyske oppkjøp av norske landkart var i gang. 23. august gikk en lignende henvendelse angående oppkjøp av sjøkart. 15. april 1939 blei FD informert om nytt stort innkjøp av sjøkart 30. mars og 3. april.

Denne gangen gjaldt det hele kysten fra svenskegrensa til grensa mot Sovjet. 30. april kom en ny bestilling, som omfattet generalkart i målestokk 1:400.000, geologiske generalkart 1: 250.000, topografiske kart 1:100.000 (rektangelkart og gradteigskart) osv. over hele landet.

Bestillingene var så store at NGO i løpet av høsten 1939 ble utsolgt.

I slutten av september 1939 skrev NGO til Deutsches Seekarten-Berichtigungs-Institut og beklaget seg over at lagrene var tomme, men at bestillingene ville bli effektuert så snart som mulig. Siden krigen begynte 1. september var NGOs kartsalg faktisk utsolgt. De bestilte kartene var rekvirert til Tyskland med ilbud. Pr. 21. september hadde oppmålingens to kartpresser vært opptatt i 12 dager med trykking av sjøkart for å etterkomme de tyske behov.

Etter de britisk-franske krigsærklæringene mot Tyskland etter angrepet på Polen 1. september, ble det norske kartsalget til Tyskland en varm potet for myndighetene. Ingen kunne skjule seg bak mangel på kunnskap, for både Generalstaben og FD ble holdt fortløpende orientert av NGO. Derfor bestemte Utenriksdepartementet å gjøre salget mindre offentlig. I stedet for at NGO solgte kartene direkte, ble det avtalt et arrangement med Johan Grundt Tanums forlag.

Tyske bestillinger gikk til dette firmaet, og derfra til NGO.

Saken ble en varm potet. De militære myndigheter og UD fikk stadige påminnelser fra NGO om hva som foregikk. I slutten av oktober 1939 innhentet UD en orientering om hvordan det nøytrale Sveits forholdt seg til karteksport til krigførende stater. Ut fra dette henvendte utenriksminister Koht seg til direktør Klingenberg i NGO og anmodet om at NGO ikke «burde» selge karter til krigførende. Noe klart forbud var det neppe, og det var lett å omgå. Kort tid etter gikk det nye store kartleveranser til Tyskland. Men nå via det nøytrale Sverige.

Bokhandelen Nautiska Magasinet i Stocholm kjøpte i dagene 4. til 11. november 1939 439 norske sjøkart. Kartene blei levert av NGO, kartsalget. Fra Nautiska Magasinet blei de solgt til Dietrich Reimer, Berlin. 3. januar så major Wrede Holm i Generalstabens utenriksavdeling seg tvunget til å presisere overfor NGO at NGO ikke måtte selge kart til nøytrale stater uten en «godkjent garanti for at kartene ikke må reeksporteres». For så vidt hadde NGO sitt på det tørre. Det var tydelig at myndighetene ikke hadde hatt særlig hast med å gripe inn. Klingenberg i NGO foreslo 31. januar overfor FD klare regler om forbud, men føyde til: «Med hensyn til salg av karter til krigførende land synes – såvidt Opmålingen kjenner til – å være tilstede avvikende opfatninger hos vedkommende myndigheter.»

NGO foreslo også at Norge skulle rette en henvendelse til Danmark og Sverige om ikke å selge norske kart til de krigførende.

Dette fant UD lite hensiktsmessig. Først 27. februar tok kommanderende general Laake opp saken i et skriv til FD, og ga sin tilslutning til forslag om forbud mot salg til krigførende. KG ønsket også at avmerkingen av de militære flyplassene skulle fjernes fra flykartene. Men noe generelt eksportforbud var fortsatt ikke aktuelt. I et skriv 7. mars 1940 presiserer forsvarsminister Ljungberg at selv om det innføres forbud mot salg direkte til krigførende, skal det fortsatt være tillatt å selge alle slags kart til ikke-krigførende stater når det blir gitt «betryggende erklæring om at kartene ikke skal reeksporteres».

Til krigførende skal det være tillatt å selge kart av «ubetydelig militær interesse».

Når det gjelder innenlandsk salg, slo Ljungberg fast at «det er umulig å hindre at også herværende utlendinger kjøper kart». Sjøkart kan fortsatt leveres i «nødvendig utstrekning uten licens til fremmede handelsskip. Når det gjelder masseoppkjøp fra norske borgere, skal det skje direkte til NGO, ikke gjennom bokhandlerne. For framtida skal heller ikke kart over ekserserplasser selges i bokhandlerne, men fra NGO».


Mer fra: Debatt