Debatt

En radikal industripolitikk?

Ideene fra Arbeiderpartiet er et steg fra en særnorsk «hands-off»-tilnærming.

Danmark bygde den første havvindparken i 1991 og har hatt ulike subsidiesystemer for vindindustrien siden 1979. Ørsted, Danmarks svar på Equinor, er verdensledende på havvind.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeiderpartiets nye industripolitikk, som nylig ble vedtatt på landsmøtet, har blitt framstilt som radikal. Arbeiderpartiet ønsker at statens betydelige eierskap ikke skal ha lønnsomhet som eneste mål, men også ta hensyn til nye arbeidsplasser og næringsvirksomhet.

Staten skal bidra med kapital for å utvikle nye næringer.

Eksporten, utenom olje og gass, skal øke med 50 prosent ved hjelp av bedre låne- og garantiordninger. Nye «aktive klimapartnerskap mellom staten og spesielt utsatte næringer» skal utvikles.

Reaksjonene på den nye politikken har vært kjølige.

Hans K. Mjelva, kommentator i Bergens Tidende, kaller den «radikal», og Civita-leder Kristin Clemet mener at Arbeiderpartiet bør finne tilbake til industripolitikken partiet utviklet på begynnelsen av 1980-tallet.

Reaksjonene på Arbeiderpartiets nye industripolitikk grunner i at den norske og internasjonale industripolitiske diskusjonen går i ulike retninger. I Norge har politikere og etablerte interessenter klart å skape et skille mellom debatten om industripolitikk fra debatten om grønn omstilling gjennom en selektiv forståelse av «markedssvikt».

Staten skal ikke blande seg inn i industripolitikken: Det kan skape markedssvikt.

Samtidig bør staten regulere og subsidiere grønt forbruk for å motvirke markedssvikt. Resultatet er den spesielle klima- og industripolitiske miksen der norsk industri spesialiseres på eksport av petroleum og klimapolitikken baseres på import av elbiler og elferger.

Samtidig går verden i en annen retning.

Vårt naboland Danmark bygde den første havvindparken i 1991 og har hatt ulike subsidiesystemer for vindindustrien siden 1979. Nå er det danske Vestas som installerer hver femte vindturbin i verden, og Ørsted, Danmarks svar på Equinor, er verdensledende på havvind.

Biden-administrasjonen i USA har med sine planer for infrastruktur og jobber på kort tid utviklet en kraftig politikk for industriutvikling og grønn omstilling. Kina har lenge hatt en langvarig grønn industripolitikk og utvikler en stadig større andel av verdens fornybare patenter. For å nevne noen eksempler.

I internasjonalt perspektiv er det Norges passive tilnærming til grønn industripolitikk som er unormal.

At statens selskaper ikke lenger skal drive med lønnsomhet som eneste mål – slik Støre antyder i et intervju med Aftenposten – er praksis i Sverige. I den svenske statens eierberetning kan man lese de ulike målene for statens selskaper.

For eksempel har den statlig heleide gruvebedriften LKAB sju konkrete mål om alt fra færre ulykker til mindre nitrogen- og karbondioksidutslipp. Nå planlegger LKAB å investere 400 milliarder SEK for å redusere utslipp i verdikjeden tilsvarende to tredjedeler av Sveriges territorielle utslipp.

Også i eksportpolitikken havner Norge bakpå i forhold til våre naboland.

Svensk Exportkredit har til forskjell fra Eksportkreditt Norge mandat til å låne penger direkte til bedrifter i Sverige, ikke bare til deres kunder, og til industrienes omstilling til fossilfrihet. Svensk Exportkredit har derfor lånt ut 125,5 milliarder svenske kroner i 2020, mens Eksportkreditt Norge bare har lånt ut 5,6 milliarder norske kroner i samme periode.

Danskene satser også stort på grønn eksport. I 2020 etablerte den danske regjeringen et nytt fond som skal investere 25 milliarder danske kroner i dansk grønn industri og eksport. Totalt regner man med at det kommer til å mobilisere totalt 110 milliarder DKK og skape opptil 27.500 jobber.

Mens Danmark og Sverige satser på omstilling av eksportindustrien sementerer Norges industripolitiske passivitet oljeavhengigheten. Over 40 prosent av norsk eksport er olje og gass, og norsk eksport er konsentrert rundt petroleumsrelaterte varer og tjenester. Handelsbalansen har vært i negativ utvikling i over et tiår og underskuddet utenom olje og gass har blitt doblet i samme periode.

Den norske passiviteten er ingen hemmelighet.

I fjor utarbeidet Menon Economics på oppdrag av Eksportkreditt Norge en spørreundersøkelse blant representanter for eksportfremmeaktører i nordeuropeiske land. Den svenske og danske innsatsen fikk, sammen med de øvrige nordeuropeiske landene, mellom 4,1 og 4,8 i karakterer på en skala mellom 1 og 6. Norge? Jumboplass på 2,2.

Støre uttrykte på landsmøtet at Arbeiderpartiet vil utvikle nye «kompaniskap» med næringslivet.

Klima- og miljøminister Rotevatn kommenterte på sosiale medier at «det er veldig vanskeleg å forstå kva dette betyr. Truleg ingenting. Det blir ikkje fleire milliardar tilgjengeleg over offentlege budsjett av å inngå ein myriade av ‘samarbeid’ med næringsaktørar (enkeltbedrifter? NHO?). Ein må uansett prioritere, og følge hand-lingsregelen.»

Men denne typen samarbeid, som kalles sektoravtaler, er allerede blitt et viktig redskap for grønn industripolitikk. I 2019 inngikk den konservative regjeringen i Storbritannia sektoravtaler med havvindindustrien.

Den britiske staten forplikter seg til investeringer og auksjoner for havvind, og industrien forplikter seg til blant annet til 60 prosent innenlandsk produksjon i 2030 og mål om opplæring av britisk arbeidskraft. I fjor inngikk den danske staten sektoravtaler med 13 ulike sektorer. Tilnærmingen var å få industriene til å utvikle politikk for å omstille sin virksomhet så mye som mulig, og deretter gjøre de mest ambisiøse målene til en ny standard.

Arbeiderpartiets nye industripolitikk er skritt mot den grønne industripolitikken som allerede er normalen i land som Sverige, Danmark, Storbritannia og USA. De er mer ambisiøse, til tross for at de ikke har en like dominerende petroleumsindustri som Norge og dermed ikke et like stort behov for ny industristruktur.

Sett i den sammenhengen kan man spørre seg om det ikke er den nåværende norske industripolitikken som er radikal.