De siste ukene har en gjeng som kaller seg «Arkitekturopprøret» fått flere titalls tusen følgere på sosiale medier. I patosfylte innlegg på Facebook og Instragram maner opprøret til kamp mot moderne arkitektur, som regel ved å vise et «vakkert» klassisk bygg ved siden av et «stygt» moderne bygg. Alt var bedre før i tida.
Eller, det er ikke helt riktig. Alt var dårligere før i tida også. Bygningene som kritiseres er gjerne fra femti- og sekstitallet, mens de som trekkes fram som gode, er fra 1800-tallet. Alt var bedre på 1800-tallet.
Arkitekturopprøret fordummer en debatt som vi egentlig burde ta.
Det største problemet med dette er at det fordummer en debatt som vi egentlig burde ta. Som en slags bygningsbasert versjon av facebooksiden til Sylvi Listhaug presenterer Arkitekturopprøret gang på gang den samme lettvinte løsningen på en serie ganske komplekse problemer. Vi må rett og slett bygge vakrere.
[ «Et stille opprør har eksistert blant oss arkitekter i flere år» ]
Det er synd at diskusjonen om moderne arkitektur og byutvikling skal reduseres til et spørsmål om hva som er stygt eller pent. For problemstillingene er høyst reelle, og fortjener å bli tatt mer alvorlig.
Et stort problem med arkitekturopprørets tabloide stil er opphenget de har med valg av stil og stilart. Rosa, nyklassisistiske bygg med mye søyler og nisjer? Bra! Funksjonelle bygg, nye leilighetskomplekser eller brutalisme? Dårlig!
Artikkelen fortsetter under videoen
Men det er ikke mengden utsmykking på fasaden som avgjør om du har det bra der du bor. Det er hvor mye dagslys du får inn. Om det er plass til et ordentlig kjøkkenbord. Om du har plass til å jobbe hjemmefra eller ikke. Om leiligheten din er raus nok til å tåle at du får barn, mister funksjonsevnen, eller rett og slett blir eldre. Det er hvordan bygget du bor i er orientert, og hvorvidt det fungerer godt for deg som bor der og som en del av byen rundt.
Dessuten fører fokuset på utseende til et urimelig fokus på arkitektene, som på mange måter males som skurkene i historien. Dersom det skal være noe håp om å øke kvaliteten på det som bygges, så må halen plasseres på rett gris. I de fleste byggeprosjekter er ikke arkitektene mer enn en underleverandør. De tegner så «vakkert» som de får lov og budsjett til av sine oppdragsgivere, verken mer eller mindre. I tillegg er det underlagt strenge, politisk bestemte krav til utforming og byggeteknisk kvalitet.
[ Gode, tette bysamfunn blir mye bedre med klassisk arkitektur. ]
Det siste er også en god grunn til ikke å hige for mye etter 150 år gammel arkitektur. Byggene var kanskje flotte å se på, men det er ikke sikkert de var like festlige dersom du skulle bruke dem som bevegelseshemmet. Eller betale for å holde dem oppvarmet. Noen ganger må form følge funksjon.
Litt for ofte må nok form også følge etterspørsel. Det er her meglerne kommer inn. Meglere har stor innvirkning på hvordan moderne boliger utformes, siden de er de som vet best hva som selges. Men hva som selges er ikke nødvendigvis det som lager gode bygg, eller leiligheter man kan bo lenge i. Store balkonger selger godt, men de gir på ingen måte et klassisk uttrykk. Leiligheter med mange soverom selger godt, så soverom utformes etter minimumsstandard for å ikke ta verdifulle kvadratmeter. Det er det nok en del som har oppdaget at det faktisk ikke er plass til både en dobbeltseng og skrivebord på soverommet det siste året.
Bak meglerne igjen står det kunder. Kunder som må forholde seg til at boligprisene har steget med en fantasillion prosent de siste femten årene. Mange av dem har rett og slett ikke råd til å kreve den byggestandarden de fortjener.
[ Sykdommen min ble trendy og jeg elsket det. ]
Dersom man virkelig ønsker arkitektur av høyere kvalitet kan man starte med å se på insentivene til å bygge billigst mulig. Utbyggere må være villige til å ta en profesjonell rolle som byutviklere med større ambisjoner enn profitt.
På samme måte håper jeg Arkitekturopprøret kan være villig til å ta en mer seriøs rolle som kritikere. Det nåværende fokuset på fasadene til enkeltbygninger gjør at folka bak opprøret faller ned i samme felle som de anklager arkitekter for å gå i: De opphøyer seg selv til smaksdommere.
Smak er som kjent subjektivt, og jeg merker at det er svært sjeldent jeg nikker anerkjennende til deres beskrivelse av hva som er pent. Mange av byggene som trekkes fram som «vakre» av Arkitekturopprøret er rett og slett eksempler på en form for overpynta, snobbete arkitektur som egentlig ikke er bra for verken byen eller innbyggerne. Det er som regel nok ornamentikk, stukkatur, puss og pastell til å gjøre selv Ludvig den fjortende forlegen.
Samtidig trekkes arkitektoniske mesterverk som Hydrobygget til Erling Viksjø fram som eksempler på den typen arkitektur de ønsker å bekjempe. Det hele blir en overflatediskusjon, i stedet for en kritisk vurdering av hvordan moderne mennesker skal passe inn i moderne bygg, og hvordan moderne bygg skal passe inn i en moderne by.
Det er trist, for vi burde snakke mer om arkitektur. To av vår tids største trender er urbanisering og klimakrisen. Den første krever at vi bygger mer. Den andre lar seg lettere løse om vi bygger mindre. Da blir hvert eneste bygg desto viktigere. Vi må bygge langsiktig, så folk kan leve godt med det vi bygger i lang tid fremover.
[ Erna Solbergs beretninger om beskyttelse er ikke så overbevisende som de en gang var. ]
Vi er helt nødt til å fokusere på hva som gir oss gode, gjennomtenkte bygninger og offentlige rom. Da er det dumt at noen heller vil kjempe for mer pynt.
