I februar hastet det for Antonio Guterres, FNs generalsekretær, å samle verdens land for en felles internasjonal vaksineplan.
Mette Fredriksen og Sebastian Kurz svarte med en tur til Israel. Her hjemme ønsket reisesyke Sylvi Listhaug å være med på snarturen til Israel, mens Senterpartiet gjerne ønsker å ta en samtale med de russiske naboene i nord.
Igjen sitter Afrika og får vaksiner fra Kina.
[ «Det kan være selsomt å høre norske journalister på pressekonferanser om smitteverntiltak» ]
Koronaen ble, naturlig nok, årets ord i 2020. Viruset som ble til en pandemi, og som har snudd opp-ned på alle sine liv. Selv ble jeg sendt hjem fra Tyskland måneder tidligere enn planlagt. Koronaen har vært ordentlig kjip. Den kan derimot legge grunnlaget for dette årets ord når desember titter innom mot slutten av 2021.
Tre måneder inn i årets år, drister jeg meg til å vedde hva årets ord blir. Her er mitt tips: Vaksinenasjonalisme.
Selv om jeg skulle ønske det var vaksineinternasjonalisme. Det gir liksom bedre klang. Men internasjonalismens tid er muligens forbi?
Artikkelen fortsetter under videoen
Vaksinenasjonalisme ble lansert mot slutten av 2020, men ble først tatt i bruk i år. Vaksinenasjonalisme blir brukt for å beskrive de vestlige landenes hamstring av koronavaksiner.
Og vaksinehamstre, det har vi vestlige land gjort. Forståelig er det også, for hverdagen, slik vi litt diffust kjenner den, ønsker vi oss igjen. Og det hjelper ikke min hverdag om befolkningen i Sør-Afrika får vaksiner, gjør det vel?
I fjor hamstret vi dopapir og hermetikkspagetti. I år hamstrer vi inn koronavaksiner.
[ – Det er ikke mindre risiko for smitte om viruset snakker norsk og kommer fra Oslo ]
Norge kan derimot slå seg litt på brystet. Det oljerike landet i nord har gitt milliarder av kroner til vaksineutvikling gjennom CEPI, for at fattige land, som ikke kan hamstre inn koronavaksiner, kan få. I tillegg takket Norge nei til 700.000 nye vaksinedoser. Disse ville vi heller bruke på helsevesen i fattige land. Da kan vi nordmenn trygge vår samvittighet litt.
Skjønt synes flere og flere også her hjemme å ville hamstre mer. Derfor unngår jeg å slå meg for mye på brystet.
Og akkurat det er en fin overgang tilbake til vaksinenasjonalismen. For det er tydelig at nordmenn og europeere begynner å bli koronatrøtte. Slovakia har bestilt Sputnik fra Putin. Polen ser mot Kina. Victor Orbán er glad i både russerne og kineserne. Jammen meg har til og med Tyskland begynt å kikke østover.
Frp og Senterpartiet vil at Norge skal ta initiativ overfor henholdsvis Israel og Russland om vaksinesamarbeid. Storbritannia har vaksinert en mye større andel av befolkningen sin enn de europeiske stormaktene på kontinentet. EU virker å være den store taperen i europeernes vaksinehunger.
De satset tross alt store penger på AstraZeneca.
[ «Molde-ordføreren hadde rett. Det er noen oslofolk som bare ikke klarer å følge reglene» ]
Og mens kaoset går sin gang i de vestlige land, gnir kineserne seg i hendene (med antibac?). En hel verden åpner seg for dem, som kan tilby vaksiner til en vaksinetørst verdensbefolkning. Dette betyr økt makt og innflytelse. Kanskje 2021 blir husket som supermaktparadigmeskifte? Et nytt forslag til årets ord er det muligens også?
Tull er det ikke, for USA vil helst ha vaksinene for seg selv. De som trodde en slags kapitalistisk «Internasjonalen» skulle kime fra amerikanernes røst, må tenke seg om en gang eller to. Amerikanernes vaksinenasjonalisme baner vei for kineserne, og dette i en tid der troen på samarbeid og demokrati viker unna i store deler av verden. L
and i Afrika ser naturligvis til Kina, diktatur og autoritærisme når demokratiene først og fremst tenker på seg selv.
Pandemien fører til økende ulikhet i de fattige deler av verden. Den negative økonomiske veksten i 2020 har dyttet flere ut i fattigdom. Den økende økonomiske velstandsveksten har måttet gå i retrett. I Afrika skulle de vestlige demokratier vært, men det kan hende de nasjonale reiserestriksjonene gjorde det litt for vanskelig for dem å ta en snarvisitt.
Så Antonio Guterres må nok se langt for å oppnå drømmen om vaksineinternasjonalisme. Og det er i grunnen synd. Historien hadde behandlet oss penere hvis vaksineinternasjonalisme hadde blitt årets ord.