Debatt
Vi er redd for å bli jaga!
Derfor er det litt trøbbel mellom oss, MDG.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Ja det er litt trått. Mellom oss i Senterpartiet, og Miljøpartiet De Grønne. Det gjelder for så vidt Sosialistisk Venstreparti og, men aller mest MDG.
Jeg tenker på bøndene i Maridalen. Og så tenker jeg på alle andre som blir fortrengt av flertallet. Meg sjøl inkludert. Vi samles i Senterpartiet. Motstandens parti. Ikke fordi vi er imot alt, langt derifra, vi lager faktisk masse ny god politikk der vi styrer.
Men fordi vi er imot det som er urettferdig, ubetenksomt, og uklokt!
Vi burde jo være sammen, vi grønne. Vi som er for å bruke naturen bærekraftig. Vi som er for langsiktig forvalting. Vi som er for å måle suksess på flere måter enn i penger. Men en klarer ikke å forelske seg i noen som er slemme. Det klarer i alle fall ikke vi.
Det er her bøndene i Maridalen blir viktige: Byrådet i Oslo, med Miljøpartiet, SV og Arbeiderpartiet, har bestemt at de gamle forpaktingsavtalene skal avvikles og erstattes med et anbudssystem der alle søker på like vilkår om å få lov å forpakte gårdene som Oslo kommune eier i Maridalen.
Det høres jo rettferdig ut. Men saken er den, at de gårdene var egentlig bøndene sine.
Så fant kommunen ut at de måtte sikre drikkevannskilden Maridalsvannet mot endringer i gårdsdrifta. Det blei sikra på den måten at kommunen tvangskjøpte gårdene. En del av kjøpsavtalen var at familiene som eide gårdene hadde førsterett på forpaktingsavtalene. Prisen blei satt deretter. Familietradisjoner og trygghet for framtida skulle sikres. Da går det jo ikke an at kommunen etterpå plutselig setter en strek over avtalene?
Saken i Maridalen er ikke unik. Gang på gang, i bygd etter bygd, har lokalbefolkningen blitt fortrengt av tilflyttende bybefolkning som raskt kommer i flertall når byen gror ut over omkringliggende bygder. Sjøl er jeg fra Asker. Her foregikk det i mange tiår på den måten at kommunen tvangskjøpte de arealene de mente burde bygges ned. Som grunneier måtte man velge: Selge sjøl, eller bli tvangskjøpt.
Å fortsette som før i en evigvarende bærekraftig forvalting av de familieeide naturressursene var ikke et alternativ. De fleste solgte. Noen flytta. Noen hang seg. Og noen få forsøker å drive som før mellom boligfelt og golfbaner. På barneskolen blei vi unga mobba. Fordi vi snakka rart. Fordi vi hadde rare klær. Fordi vi lukta rart. Og fordi vi dreiv med rare, gammeldagse ting.
Mobba av medelever, og av lærere! Vi var i vegen.
I vegen for framskrittet, i vegen for samfunnet. Det eneste vi ville var å fortsette som før. Slekta mi forvalta gården vår bærekraftig i 300 år. Stelte dyra pent, forvalta skogen godt, produserte mat på jordene og sørga for at naturen rundt oss var i balanse. Så kom storsamfunnet med bulldoser og flertallsdiktatur og jaga oss bort. Som indianere på flukt, bare ikke like eksotisk.
Derfor er det litt trøbbel mellom oss: Vi er redd for å bli jaga!
Det har skjedd så mange ganger, og det skjer igjen. En og en gård. En og en familie. En og en natur- og tradisjonsforvalter. Og det er dere som jager oss! Dere gjør det i det godes navn, men det er like urettferdig uansett hvor viktig flertallet synes det er. Kjennetegnet ved et godt demokrati er at også minoritetene tas hensyn til. Det som skjer rundt byene er at minoritetene blir oversett, latterliggjort og fortrengt. Hadde vi vært et urfolk ville det blitt definert som et overgrep.