Debatt

Hva om sønnen vår fikk hjelp?

Da han ble stemplet som kriminell, ble han en kriminell. Nå kunne han like godt gjøre det verre for seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I debatten om rusreformen har det blitt trukket frem at kriminaliseringen av rusbruk påfører den enkelte brukeren skyld og skam og at dette kan skade mer enn selve rusen. Det har vi vært vitne til.

Vår sønn, la oss kalle han Espen, begynte å røyke hasj da han var rundt 16 år. Noen gutter i nabolaget inviterte ham med til å røyke hasj. Sivilt politi tok dem på fersken en dag de satt hjemme og røykte hos en av guttene. Politiet fant samtidig hasj i huset. Guttene ga Espen skylden for å ha tatt med hasjen til dem. Det lønte seg i og med han var under 18 år, og dermed ikke ville havne i fengsel.

Dette ble starten på flere år med samfunnsstraff og senere fengslinger.

Mange år senere har sønnen vår fortalt oss at han som 16-åring ikke forstod konsekvensene av det han hadde gjort.

—  

I de første årene hadde politiet Espen stadig under oppsikt. Han ble ofte stoppet og kontrollert for stoff. Selv for 2–3 gram hasj opplevde han å bli tatt med til politistasjonen og kastet på glattcelle. En dag ransaket også politiet boligen vår med narkohund på leting etter hasj. Espen følte seg forfulgt og var provosert over den behandlingen han fikk. For oss foreldre var dette en dramatisk situasjon og en krenkende opplevelse.

Vi mistet tilliten til politiet.

Vi gjorde alt vi kunne for å få vår sønn til å slutte med rus og komme seg vekk fra de dårlige vennene. Det var vanskelig. Hvem kunne hjelpe oss? I hvert fall ikke politiet! Det var ikke lett å betro seg til noen. Kriminaliseringen av rusbruken gjorde oss ekstra sårbare for andres fordømmelse. Bortsett fra vår nærmeste familie og enkelte nære venner forsøkte vi å skjule det så godt vi kunne, noe som kunne være svært krevende.

I lunsjpauser på jobb og i andre sosiale sammenhenger måtte vi ofte overhøre samtaler om hvor ille det var med foreldre som ikke visste hvordan de skulle oppdra barna sine, og som nærmest skjøv dem ut i et narkotikahelvete og inn i fengslene. Ordene sved, men det var best å tie fordi vi i de andres øyne var medansvarlige for kriminalitet – og nettopp slike foreldre de avskydde, uansett hva vi har gjort for å hjelpe og støtte sønnen vår. Tausheten gjorde det vanskelig å nå fram til andre foreldre som vi senere skjønte befant seg i en lignende situasjon.

Uten kriminaliseringen og fordømmelsen knyttet til den, kunne vi kanskje ha hjulpet hverandre!

At han hadde sonet og gjort opp for seg hadde tydeligvis ingen betydning.

—  

Like etter at Espen ble tatt første gang, fikk han innkalling til bekymringssamtale hos politiet. Samtalen var til liten hjelp. Den bidro kun til å forsterke opplevelsen hans av å bli fordømt og kontrollert. Politiet holdt et foredrag om hvor farlig narkotika var. Det de ellers tilbød, var et program for et halvt års urinprøvetaking. Foredraget ga Espen lite nytt, og at han ble tilbudt et kontrollregime av urinprøvetaking fant han provoserende, mistenkeliggjørende og ydmykende.

En spesielt smertefull opplevelse var i et familieselskap. Espen hadde på det tidspunktet en god periode, etter at han hadde begynt å studere og flyttet sammen med en kjæreste. Han møtte nervøst opp sammen med kjæresten. Flere i den nærmeste familien visste at han hadde sonet en narkotikadom. Etter noen glass vin utpå kvelden, ble Espen konfrontert med alt han hadde gjort. Han ble avkrevd en unnskyldning for sine kriminelle handlinger og fikk høre at det var mor og far som ikke hadde klart å oppdra ham. At han hadde sonet og gjort opp for seg hadde tydeligvis ingen betydning.

Mange år senere har sønnen vår fortalt oss at han som 16-åring ikke forstod konsekvensene av det han hadde gjort og var redd og skremt da han ble tatt av politiet og straffet. Han oppfattet samfunnets budskap til ham som at han var søppel, og at livet var over. Samfunnet skulle sørge for at han fikk begrenset livsutfoldelse og valgmuligheter senere i livet, for å beskytte seg mot slike som ham. Selvfølelsen ble ødelagt, han fikk følelsen av at ingen likte ham. Da han ble stemplet som kriminell, ble han i virkeligheten en kriminell. Nå kunne han like godt gjøre det verre for seg selv. Hvilket han også gjorde i flere år, inntil han var moden nok til å ta imot hjelp fra en psykolog. Sakte, men sikkert, hjalp psykologen ham ut av det uføret politiet hadde bidratt sterkt til å føre ham inn i.

Vi stiller oss hele tiden spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom politiet den dagen de tok Espen som 16-åring på fersken med hasjsigaretten, hadde valgt å sende ham til helsefaglig behandling, i stedet for å kaste ham på glattcelle og sende ham videre til domstolene.

Kanskje vi alle tre hadde blitt spart for mange år med lidelse.

«Espen» har lest innlegget og godkjent publisering. Redaksjonen har kjennskap til hans og skribentenes identitet.