Av Kamzy Gunaratnam, varaordfører (Ap) i Oslo
Hege Ulstein skriver i Dagsavisen 27. februar om min «underlige tilnærming» til sosialdemokratiet – og for så vidt også rusreformen.
For det første, en rusreform som avkriminaliserer, som bygger på forebygging og helsehjelp, og som ikke straffer mennesker når de trenger fellesskapet aller mest – er innenfor definisjonen på sosialdemokratiet.
[ Les også: Ber byrådet ta grep fot rusmisbrukere i Oslo: – Noe må skje ]
For det andre forstår ikke Hege Ulstein forskjellen på barnehager og fengsler. Sammenlikninga mellom forskjellsbehandlinga i barnehagepolitikken i Oslo, har lite å gjøre med det å straffe folk forskjellig for det samme lovbruddet. For det er hinsides. Det finnes ikke noe som heter «en avkriminalisering kun for noen» – i hvert fall ikke i vår rettstradisjon. Jeg støtter meg, som sosialdemokrat, på et prinsipp om at loven bør være lik for alle, og at vi må ha en kunnskapsbasert ruspolitikk.
Det er arbeiderklassens sønner og døtre som lider nød under straffepolitikken også i dag.
Det er praktisk umulig å avkriminalisere de rusavhengige, men ikke de som bare «ruser seg for gøy». Det er mildt sagt juridisk betenkelig og det farligste sporet fordi det skrinlegger hele rusreformen, som har som formål å slutte å skade alle, og bygge ned stigma. Det skillet som Ulstein og Jan Bøhler vil ha legger opp til at det er politiet som skal etterforske om folk er rusavhengige og vurdere om de skal få straff. Trolig kommer dette av en ekstrem redsel for ungdoms rusbruk, men det ender uansett i å skulle dele mellom verdige og uverdige for straff og hjelp. Begrunnelsen for dette er en avskrekkende effekt man mener at straff har for rusmiddelbruk, men som hun ikke greier å dokumentere.
[ Leder: Reformen kan bare virke positivt dersom det følger med penger, ressurser og faglig satsing ]
For det tredje, er det ikke erfaringene med Portugal som utgjør kunnskapsgrunnlaget for den foreslåtte reformen slik Ulstein gir inntrykk av. Erfaringene fra Portugal viste imidlertid at avkriminalisering ikke førte til flere rusproblemer og at en kunnskapsbasert ruspolitikk hadde gode resultater. Det regjeringsoppnevnte Rusreformutvalget som var ledet av førstestatsadvokat hos Riksadvokaten, Runar Torgersen, gjorde en grundig utredning før de avleverte NOU 2019:26 ‘Rusreform - fra straff til hjelp’.
Det kriminalpolitiske standpunktet de tok var at straff er, som definert av norsk Høyesterett, et tilsiktet onde som er ment belastende. Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne og er svært stigmatiserende. Derfor må straff solid begrunnes. Utvalget mente dessuten at bruk og skade henger sammen og ønsket derfor å holde bruken lav. Derfor må man bevise at straff fører til redusert bruk.
Skulle man drive klassekamp, så kunne man ikke drikke seg i hjel samtidig. Men man kan ikke sitte i fengsel heller!
Dette leder til mitt fjerde punkt: Bekymringen for rekruttering blant ungdom. Rusreformutvalget gjennomgikk forskningen, og konkluderte med at man ikke har grunnlag for å påstå at straff fører til mindre bruk og at fravær av straff fører til mer bruk. Det burde være interessant at de studiene som ble gjennomgått i det hele undersøkte sammenhengen mellom bruk og straff for barn og unge, ungdom og unge voksne.
[ Les også: Helsesykepleierne reagerer: – Vi settes nærmest sjakk matt ]
Utvalget anbefalte derfor å møte illegal rusmiddelbruk med andre virkemidler enn strafferettslige, og gå fra straff til hjelp – fra justis til helse. Dette er i tråd både med hva Arbeiderpartiets representanter i Stortingets helse- og omsorgskomité vedtok i 2017, og som førte til at regjeringen nedsatte Rusreformutvalget. Nå har vi kunnskapen.
Til slutt. Arbeiderbevegelsens tilknytning til avholdsbevegelsen handler dypest sett om at man så at rusbruk ramma hardt. Skulle man komme seg noe sted her i verden, skulle man drive klassekamp, så kunne man ikke drikke seg i hjel samtidig.
Men man kan ikke sitte i fengsel heller! Jeg kan forstå at det gjør vondt og er skremmende å slippe straffelinja. Samtidig var det nettopp sosialdemokratene som på 30-tallet mente at personer med alkoholproblemer ikke skulle straffes i domstolene for sine problemer, men at det skulle gjøres medisinskfaglige vurderinger for eventuelle institusjonsplasseringer. Det er arbeiderklassens sønner og døtre som lider nød under straffepolitikken også i dag. Det betyr noe for meg som Arbeiderpartipolitiker.