Gyldendal har utgitt en bok om Anne Frank beregnet på aldersgruppen 3–6 år. I et debattinnlegg i Aftenposten stilte jeg spørsmålet: «Små barn ble drept i tyske konsentrasjonsleirer, men hvor tidlig skal vi fortelle deres jevnaldrende om det som skjedde?»
Jeg konkluderte med at Gyldendal aldri burde ha utgitt en bok om Anne Frank for denne aldersgruppen.
Å tilpasse undervisningen til barnas alder og modenhet er ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste.
Boken inngår i en serie, «Små folk – store drømmer», med biografier om kjente kvinner. I bøkene settes det likhetstegn mellom suksess og det å være kjent. Jeg var også kritisk til hvordan boken tok den dypt tragiske og opprørende historien om Anne Frank og hennes familie, og ga den et positivt «spinn» som historien om en forlagssuksess med millioner av lesere.
I et stort oppslått debattinnlegg i Dagsavisen hevder Linn Rosenborg at «Forfatter Henrik Hovland stiller i Aftenposten spørsmål ved om hans datter skal få lære om Anne Frank på skolen». Hennes svar over to sider, og med førstesidehenvisning, er at «Jo, barna våre burde lære om Anne Frank på skolen. Å skjerme dem fra historien, er å gjøre dem en bjørnetjeneste.»
[ Et alibi for feige foreldre ]
Jeg har aldri hevdet at barna våre ikke burde lære om Anne Frank på skolen.
Jeg tror det vil være vanskelig å finne noen med et slikt standpunkt, utenom en liten gruppe holocaustfornektere. Debatten jeg reiser dreier seg i stedet om hvor tidlig vi skal fortelle barna våre om nazistenes drapsmaskineri.
Vidar Alne Paulsen og Mats Tangestuen, henholdsvis undervisningsleder og faglig leder ved Jødisk Museum i Oslo, er også kritiske til Gyldendals bok i sitt innlegg i Aftenposten 19.03. med tittelen «Småbarn bør ikke undervises om holocaust».
Linn Rosenborg vil ha undervisning om holocaust «helt fra skolestart». Jødisk Museum forteller at de har undervisningsopplegg om holocaust fra 5. klasse og oppover. Å tilpasse undervisningen til barnas alder og modenhet er ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste.