Året 2020 er alt annet enn avlyst. Det har vist oss hvor uforutsigbar og skjørt livet er, og hvor stor påvirkningskraft mennesker som står samlet faktisk kan ha.
Det er to uker siden det brutale politidrapet på George Floyd, på åpen gate i Minnesota. To uker siden en hel verden mobiliserte seg for å protestere mot politivold og rasisme, for å en gang for alle få bukt med holdninger og ulikteter det er sjokkerende at fortsatt eksisterer i så stor grad over hele kloden. Også her hjemme i trygge Norge.
Det er det ingen tvil om, og på tide at vi som nasjon aktivt motarbeider at skal fortsette å prege altfor mange menneskers liv.
«Virkelig rasisme eksisterer ikke i Norge» leste jeg i et kommentarfelt. Hva er virkelig rasisme og går det egentlig an å gradere rasismens innhold og funksjon?
Les også: «For meg er det å være melaninrik i Norge... Å trues med å bli blåst hodet av med hagle som niåring»
Som hvit kvinne, har de siste ukene brent seg fast som en ubehagelig men lærerik selvransakelse om hva mine faktiske holdninger og tanker. Om hvordan jeg som mor og medmenneske har forholdt meg til egne og andres ordbruk, oppførsel og ståsted til personer fra andre kulturer med annen hudfarge enn min egen.
Ville jeg ha sagt ifra? Hadde jeg våget å ta den ubehagelige konfrontasjonen for å slå ned på rasistiske holdninger, også hvis det var en jeg kjente som delte de? Hadde du?
Nordmenn er en stolt nasjon. Vi er stolte av å være norske, stolte av den vakre naturen, kunsten og litteraturen. Vi heier på mangfold og inkludering i samfunnet, på solidaritet, likestilling og demokrati. Nå håper jeg at også antirasisme blir noe vi kan være stolte av at vi i all den nødvendige tid fremover står sammen om å kjempe for.
Les også: «De gjør kanskje protestene mer voldelige. Men å kalle dem terrorister?»
For det er kjempe vi må, både mot den systematiske rasismen, men også den som skjer i det små, der vi kjenner at det er vondt å innrømme at den eksisterer.
Forleden dag gav datteren min på 4 år meg en gylden anledning til å kjenne på hvor viktig det er å tvinge oss selv til å ta ord vi kanskje ikke kjenner oss igjen i, eller tror vi forstår helt ut. Tårene trillet nedover ansiktet etter nok en feed på Instagram full av sterke, grusomme og groteske, men også så rørende filmer og bilder av folks engasjement mot rasisme, og for å få oss alle til å forstå hvor viktig det er å nå ta steget fra å demonstrere via sosiale medier og sette tankene våre ut til livs.
«Hvorfor dreper noen hvite mennesker andre mennesker fordi de har mørkere hud? Blir mine venner i barnehagen også drept nå?»
Hva svarer jeg 4-åringen min på det?
Les også: – Da han ropte på moren sin, ble han hørt av mødre verden over
Det er på høy tid at vi våger å stå i en brøkdel av den ubehageligheten og smerten våre medmennesker som daglig utsettes for rasisme og krenkelser opplever. Det er det minste vi kan gjøre for å vise at vi bryr oss, for å vise at vi står stødig ved deres side for å kjempe imot.
Ved å våge å feile på vår vei, viser vi samtidig at vi ønsker å lære og bedre forstå et liv og historie det idag er vanskelig å ta innover seg. Gjennom å vise bevissthet rundt mangel på nødvendig kunnskap viser vi samtidig en ydmykhet for deres evige kamp om å anerkjennes som likeverdige og like verdifulle.
Aktivisme starter og skjer i det små mellom foreldre og barn, i barnehagen og på skolen, og i større arenaer, alle med betydning for helheten.
Jeg valgte ærlighet overfor datteren min. Som foreldre, og medmennesker, anser jeg det som vår plikt å oppdra og nære samfunnets fremtidige generasjon i den verdenen de faktisk lever i.
En rå og brutal verden hvor vi på mange områder har en lang vei å gå, men heldigvis også en verden full av enkeltindivider som evner og ønsker å ta på seg ansvaret for å rydde opp. Nå er valget ditt.
