Kronikken er skrevet i samarbeid med Svenn-Erik Mamelund, seniorforsker, demograf, AFI, OsloMet, Aksel Braanen Sterri, stipendiat i filosofi, UiO, Ragnhild Hutchison, historiker, prosjektleder og eier, Tidvis AS, og Antoine de Bengy Puyvallée, stipendiat i internasjonal politikk, Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo
Covid-19 har satt ordet «overdødelighet» på dagsorden, men det er på tide at vi setter overskuddshelse på den samme dagsorden, og dette starter med å sette større fokus på ulikheter og barrierer som negativt påvirker befolkningens helse.
Sosial ulikhet er en av de viktigste faktorene for å forklare variasjon i hvem som blir alvorlig rammet av covid-19. Smittsomme sykdommer er ikke «sosialt nøytrale» eller «den store utjevner av ulikhet» – slik Madonna har hevdet på Instagram.
Å forhindre død og skader under pandemier handler derfor ikke bare om antall respiratorer, antall intensivsengeplasser eller antall masker. Å forhindre sosial ulikhet må spille en like sentral rolle i beredskapsplanene.
Covid-19-pandemien har nå pågått i snart fem måneder. Sykdomsbyrden er svært usikker, men over 344.000 tusen mennesker er bekreftet døde så langt, med 5,27 millioner bekreftede tilfeller. «Fasiten» for sykdomsbyrden vil garantert diskuteres i mange år fremover.
Regjeringer verden over har reagert med strenge «lockdown»-tiltak. Dette har fått store sosiale og økonomiske konsekvenser for samfunnet generelt, og har ført til den største arbeidsledigheten på mange tiår. Verdensøkonomien beveger seg mot en resesjon og bildet av økonomisk vekst verden over har blitt kraftig korrigert.
En ting pandemien også har vist er at den rammer urettferdig: flere og flere studier viser at covid-19 rammer de mest sårbare i samfunnet hardest.
Rammer ikke sosialt blindt
Urfolk i USA og Brasil, etniske minoriteter i England og USA samt fattige verden over blir både rammet hardest av virusets herjinger, og av de økonomiske og sosiale konsekvensene av «lockdowns» og fysisk distansering.
Data som har kommet frem tyder på at for eksempel etniske minoriteter i England blir hardere rammet. Årsakene er flere. De har flere underliggende sykdommer, bor trangere, har ikke råd til å ta grep for å unngå smitte, og de har yrker som gjør dem spesielt utsatte. Bussjåfører, for eksempel, er mer eksponerte og kan ikke ha hjemmekontor.
Manglende språkkunnskaper og mindre positive holdninger til myndighetene og deres smittevernråd kan også ha hatt betydning.
I USA ser vi det samme mønsteret: dårligere underliggende helse blant afroamerikanere, samt økonomisk vanskelige betingelser og manglende helseforsikring, fører til at denne delen av befolkningen har blitt hardere rammet.
En helt ny studie fra England viser også at visse grupper av innvandrere og fattige har høyere risiko for å dø av covid-19, og at overdødeligheten i liten grad forklares av medisinske risikofaktorer.
Med andre ord gir sosial ulikhet i eksponering, tilgang til helsetjenester og helsekunnskap, sosiale forskjeller i smitterisiko og dødelighet når en pandemi kommer. Det er altså ikke slik at dødelighet av covid-19 rammer sosialt blindt.
Hva bør vi lære før neste pandemi?
Nå som samfunnet sakte, men sikkert gjenåpnes både i Norge og i andre land, har det også kommet krav om evalueringer av beredskapsplanene og tiltakene i denne første fasen av pandemien: hvor gode var beredskapsplanene?
Var smitteverntiltakene satt inn på rett tidspunkt? Var de for strenge? Og hva kan vi lære av dette både til senere i denne pandemien, men også til neste pandemier (de vil komme)?
Et tankekors her er de manglende perspektivene fra humaniora og samfunnsvitenskapene og andre grupper i samfunnet enn dem som kommer fra epidemiologier, beredskapseksperter og leger.
I Norges pandemi- og epidemikomité, et rådgivende organ for Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet med 22 medlemmer, finnes det for eksempel ingen sosiologer, historikere, antropologer, økonomer, statsvitere, filosofer eller etikere.
Dette er uheldig, fordi beredskapsplanlegging og evaluering på mange måter går langt forbi det biomedisinske. Vi trenger derfor flere perspektiver enn dem virologer og immunologer kan gi.
Vi tror at mer tverrfaglige råd før, under og etter pandemier vil gi en mer robust beredskap, og at tverrfaglighet vil bedre undersøkelser av alt fra etterlevelse og effekt av smittevernstiltak til å kartlegge de psykologiske effektene av tiltakene, hvordan våre liv forandres i møte med denne pandemien og hva som vil endre seg i våre liv når vi nå må leve med dette viruset i overskuelig fremtid.
En mer tverrfaglig smittevernekspertise vil også ha vært bedre skikket til å foreslå hvilke tiltak som kan hindre sosial ulikhet før, under og etter en pandemi.
Humanister og samfunnsvitere kunne for eksempel ha foreslått å gi informasjon om smitteverntiltak på flere språk, bidra til prioritetsvurdering av vaksiner for dem som både er sosialt og medisinsk sårbare samt mennesker i sosialt utsatte områder, og kontekstualisere tiltakene i lys av geopolitiske og diplomatiske problemstillinger.
En studie fra 2017 viste også at sosial ulikhet var et uteglemt perspektiv, ikke bare i Norges beredskapsplan for pandemisk influensa, men også i tilsvarende planer utarbeidet for EU og de 28 medlemslandene, samt for Sveits, Tyrkia, Makedonia, USA, Canada, Australia og WHO.
Kan lære av Tyskland
Vi trenger en tverrfaglig tilnærming både til covid-19, videre beredskap under denne pandemien, gjenåpningen av samfunnet og beredskap mot fremtidige pandemier.
I gruppen som har gitt vitenskapelig råd til Boris Johnson i Storbritannia under covid-19-pandemien, har kun to personer, en psykolog og en ekspert i risikokommunikasjon, annen fagbakgrunn enn fra medisin og naturvitenskapene.
Vi bør heller ta lærdom av tyskerne. I gruppen som har gitt Angela Merkel råd om når og hvordan hun skulle lette på de strenge tiltakene har hun hatt med seg skoleforskere, etikere, filosofer, prester, historikere og sosiologer i tillegg til leger og naturvitere.
God beredskap handler vel så mye om å ha små ulikheter i utdanning og inntekt, gode kår i arbeidslivet for alle, og i tillegg ha en form for «overskuddshelse» i befolkningen: altså at hver og en har et overskudd som både er somatisk, psykisk og sosialt før de neste pandemiene kommer.
