– Ikke si ett negativt ord om Eminem hvis du vil ha svar på spørsmålene dine etterpå! sier Faten Mahdi Al-Hussaini på ryggmargsrefleks.
Spørsmålet gjaldt hvorfor superstjernen pryder veggen bak henne i det som ser ut som et stort tankekart over fremtidige episoder av hennes nye debattprogram «Chattes» på NRK P3.
Stor takhøyde
Å spøke om Detroit-rapperen faller ikke i god jord hos Al-Hussaini. Her er det Eminem i alle kanaler, selv om han ikke dukker opp som gjest i hennes nye program.
Her skal det ironisk nok være stor takhøyde for hva man måtte mene – uansett hvor mye sinne det måtte vekke i Al-Hussaini selv. Det ble også demonstrert i den første av fem episoder som ble vist forrige søndag, da likestilling var temaet.
De fire neste episodene vil dreie seg om rasisme, sex, homofili og psykisk helse.
– Det er den vanskeligste jobben jeg har hatt noensinne, fordi jeg skal være nøytral i diskusjoner der jeg har sterke meninger om noe, innrømmer TV-profilen og samfunnsdebattanten som tidligere i vinter også har deltatt i programmet «Maestro» på NRK.
Nye forbilder
Hovedideen bak «Chattes» er å skape nye forbilder for ungdommer. Selv om hun bare er 25 år, mener Al-Hussaini at har vært samfunnsdebattant lenge nok nå, at det er på tide å gi mikrofonen videre.
– Jeg ser de samme debattantene gå igjen i debatter for ofte. Vi må heie fram den neste generasjonen som er ungdommer nå.
Programlederen mener det er viktig med forbilder man kan identifisere seg med, for selv hadde hun ikke det.
– Jeg husker ingen forbilder fra Norge. Jeg hadde politiske forbilder. De var heller ikke fra Norge. De var litt fjernere, nemlig onklene mine som ble drept av Saddam Hussein. Jeg har aldri møtt dem, men det at de sto imot ham i en tid der de visste at det kosta dem livet, har vært veldig viktig for meg i oppveksten. Det er sånn jeg har villet være. Jeg vil stå opp for det jeg mener er riktig. Jeg har også forbilder i mine yngre søstre som er motivasjonen min for å drive med det jeg gjør.
Les også: Søstre, ut i gatene!
Ikke politisk korrekt
Al-Hussaini er overbevist om at i et program som skal være for ungdom er det viktig å snakke med de, enn å snakke om dem.
– Vi er opptatt av å ta de unge seriøst. Her har de muligheten til å snakke om temaer de brenner for, og hva de mener, på deres måte, uten at noe skal behøve å være politisk korrekt. På den måten klarer man kanskje å bringe ungdommer nærmere hverandre.
Derfor vil hun invitere gjester fra hele Norge til studioet på Marienlyst for å debattere i en form som er mer talkshow enn «Dagsnytt atten». Temaene er basert på research blant ungdommer, og påstandene som skal diskuteres er sendt inn fra ungdommer selv.
Les også:
Må holde kjeft
Hovedpoenget er å vise mangfoldet av meninger, uavhengig om programlederen selv er enig med det som sies eller ikke.
– Jeg må bare holde kjeft, men det er klart, innimellom blir jeg kjempeprovosert og får nesten lyst til å hoppe ut av stolen. Men så fort man deler en mening med noen andre, så blir man gjerne utfordra på det, og man begynner å tenke litt mer over hva man egentlig mener. Det er sunt å få fram alle meninger i dette programmet og de fortjener like mye plass, uavhengig av hvor mye vi liker dem eller ikke.
– Også meninger som går ut på å undertrykke visse grupper i samfunnet?
– Absolutt.
– Ville du invitert en nynazist til debatt?
– Jeg vil invitere alle som har en mening om et tema som programmet tar for seg, uavhengig av hvor jævlig det er for meg å høre det. Programmet handler ikke om hvorvidt jeg er komfortabel eller ikke, men at ungdommer skal få ta den plassen de trenger, og at vi blir oppmerksomme på holdninger som eksisterer, at vi utfordrer disse, og vi blir mer bevisste på hvordan vi kan fjerne fordommer, sier Al-Hussaini.
Ville møtt en nazist
– Kanskje vi heller kan bygge bruer på en eller annen måte. Jeg tror også de drøyeste meningene fortjener en plass. Det er tross alt ytringsfrihet og jeg har ikke tenkt å begrense den. Man kan heller jobbe med å imøtegå hatefulle holdninger enn å ignorere de helt. Det er noe med den holdningen om å ekskludere for å inkludere som jeg synes er litt jævlig av og til, sier hun.
Vi snakker litt om hvorvidt man skal gi plass til de som kommer med nedsettende ytringer og holdninger basert på etnisitet, kjønn, legning eller tro, og som i verste instans kan legitimere mobbing, marginalisering eller vold. Al-Hussaini tror ikke at såkalt «no-platforming» er noen god løsning.
– Hva tenker du da om rasismeparagrafen som potensielt kan innskrenke ytringsfriheten til noen, med det mål å forhindre at andres frihet innskrenkes?
– Jeg er veldig for rasismeparagrafen og tror den er nødvendig. Samtidig, er det slik at alle ytrer seg like mye, uansett om vi ikke vil gi plass til det i det offentlige. Jeg vil heller møte en nazist og snakke med ham, enn å bare la ham gå rundt og tro at han hater meg. Jeg tror det som forebygger og fjerner fordommer hos oss mennesker er gjennom møtene vi gjør ansikt til ansikt. Det har endret meg. Jeg vet at reisene jeg selv har gjort i det offentlige har vært med på å endre mange. Jeg har møtt noen av dem som hata meg før, men som ikke visste hvorfor de gjorde det inntil de møtte meg ansikt til ansikt. Det har også vært helt fantastiske opplevelser for meg. Problemet er ikke at hatefulle holdninger eksisterer, men at vi ikke tar de seriøst ved å møte de, at vi ikke utfordrer dem. Det er det som er skummelt.
Les også: Vet Listhaug noe om hva det vil si å sitte i fengsel?
Tabubelagt
Det samme problemet mener Al-Hussaini gjelder tabubelagte temaer og fordommer om for eksempel psykisk helse:
– At man ikke kan gifte seg med en som går til psykolog er en påstand vi har fått fra ungdommer. Det er definitivt et tabubelagt tema hos minoritetsmiljøer i Norge fordi man tror det innebærer å være klin gæern. Slike fordommer må vi til livs. Videre er det viktig å snakke om følelser. Særlig blant menn. Men også sex. Det skal vi også gjøre. Enkelt oppsummert er dette et program jeg skulle ønske eksisterte da jeg var ung, sier hun.
For det har ikke vært lett å være ung og ytre seg om slike ting i offentligheten alene.
– Motstand er det jeg husker mest alle de fem åra jeg har vært i offentligheten. Hat og trusler og dritt. Og ikke minst all støyen som oppsto da jeg først prøve å lage et program her i NRK. Det er jo litt jævlig å alltid møte motstand fordi du er den du er og går i hijab, er kvinne og muslim. Det er for mye.
Men nå har hun blitt mer immun mot all motstanden.
– Jeg har ikke ork til å ta stilling til sånt hat lenger, Ja, det er vanskelig å stå i det hatet, men jeg er ikke et offer. Jeg bor i et land der jeg fortsatt kan ytre meg og lever fortsatt, heldigvis. Jeg vet at politiet stiller opp hvis det er noe alvorlig.
Les også: At samene i «Frost» ikke hadde mørk hud ble for mye for amerikanerne
– Er litt gæern
En ting er hvert fall sikkert: Al-Hussain gidder ikke bevise at hun er god nok for noen som helst.
– Jeg tror mange ungdommer er i den samme situasjonen som meg: Man står i en spagat mellom to kulturer. Og det er helt greit å være midt imellom to båser. Det er også helt greit å være nok av begge deler, men også ingen av delene. Vi er en generasjon som er litt av hvert. Så får man definere seg selv som man vil.
– Hvor henter du selvtillit til å ha tro på deg selv, når folk vil fortelle deg at du ikke er bra nok?
– Det som har vært viktig for meg, har vært å se at jeg har vært med på å skape endring. Jeg har sett at det jeg har gjort har betydd noe for mange. Jeg får meldinger fra unge som setter pris på det jeg gjør. Jeg ser holdningsendringer hos folk, blant annet i min egen familie. Også er jeg litt gæern da, som mamma pleier å si. Jeg er ikke så redd for å tenke høyt. Det verste som kan skje i livet er at man dør. Og det skal jeg uansett, sier hun, og trekker litt på skuldra. Det som betyr noe er hva man kan gjøre for å bidra til endring:
– Ja, det er et ganske hardt debattklima, men det har vært vanskelig for alle som har laget historie. Det har vært vanskelig for alle som tør å stikke seg fram. Jeg er villig til å gå den veien hvis jeg vet at neste generasjon kan få en enklere oppvekst enn det jeg selv hadde. Det er absolutt verdt det. Men nå håper jeg at den yngre generasjonen kjemper med meg, at jeg ikke lenger trenger å ta kampen alene.